av Fra siktet i høyesterett til ordfører og Stortingsmann
I 1809 kom en danske med navn Christen Grønnerup til Holmestrand. Han var født i Hjørring, men hans foreldre, Mads og Johanne, holdt til i den lille landsbyen Grønnerup på Jylland.
Når han kom til vår lille by, fikk han raskt jobb på et handelskontor. Her klarte han seg svært bra og ble selvstendig kjøpmann etter kort tid.
Kjærligheten fant han også i Holmestrand, men ingen ringere enn Else Cathrine Backer, datter av Niels Backer av den mektige Backer-slekten.
Christen var kjent som en sirlig og pertentlig mann som alltid gikk pent kledd med lange blanke støvler. En av hans særegenheter var at han hver dag, så presist at man kunne stille klokken etter han, spaserte en tur sammen med apoteker Hertzberg. Turen ble kalt «Apotekerfjerdingen» og gikk et par kilometer innover Drammensveien.
Grønnerup var også en meget bestemt herre som folk var redde for. Faktisk hadde folk så mye respekt for han at det ble sagt at selv byfogden tok ordre fra han. En gang ble en dame tatt for å stjele et par garnhespel, også kalt hespetre. Da var det ikke byfogden som tok affære, han ordnet opp i det selv. Han tvang den avslørte tyven til å gå igjennom byen med tyvegodset hevet over hodet på en stang.
En annen uvanlig side ved Christen, var at han ikke likte de nymotens oljelampene som de velstående skaffet seg. Ikke bare ville han ikke ha dem i sitt eget hus, han nektet å gå i selskaper hvor verten hadde dem. En gang han var i selskap hos den mektige konsul Christensen, ble det tent lamper. Da reiste Grønnerup seg sporenstreks opp, og gikk hjem.
Det er likevel ikke disse små kuriositeter som ettertiden vil huske Christen for. I 1816 ble han satt under tiltale for en kort artikkel han skrev i «Nationalbladet».
I 1814 fikk det norske folk for første gangen frihet til å uttrykke sine meninger. Grunnlovens paragraf 100, lød: (Teksten er oversatt til moderne norsk av forfatteren)
Trykkefrihet skal finne sted. Ingen kan straffes for noe skrift, uansett innhold, som de har latt trykke eller utgi, med mindre de med vilje og åpenbart enten selv har vist ulydighet mot lovene eller oppfordret andre til det, ringeakt for religion, moral eller de konstitusjonelle myndigheter, motstand mot deres påbud, eller har fremsatt falske og ærekrenkende beskyldninger mot noen.
Frimodige ytringer om statsstyret og enhver annen sak er tillatt for alle.
Denne friheten mente påtalemyndighetene at Grønnerup hadde forbrutt seg mot, og tiltalte han for å «ha ringaktet de konstitusjonelle makter og ærekrenket embedsmenn». Hva skrev han for å utløse dette?
«Det er vel neppe nogen ubetjent, i hvilken dvale politie- og justisvæsenet i den senere Tid har slumret- og enda slumrer».
Denne kritikken ble for hard kost for påtalemyndighetene og de iverksatte etterforskning. Artikkelen var skrevet anonymt, så redaktøren ble tatt inn til avhør og han avslørte da at det var Christen Grønnerup som var forfatteren.
Christens forsvar var at artikkelen ikke var en kritikk mot regjeringen, men heller mot de lokale myndighetene hjemme i Holmestrand som år etter år, i hans mening, hadde forsømt sine plikter.
Saken ble fort en prinsippsak og den omfattet etter hvert flere problemstillinger og den var oppe til behandling i Høyesterett ikke mindre enn tre ganger, den siste gangen ble han endelig frikjent.
I 1921 behandlet Stortinget en ny trykkefrihetssak som skapte oppstandelse og de bestemte seg derfor å instruere regjeringen i saken. På denne tiden var Christen Stortingsrepresentant for Holmestrand og ironisk nok, fikk han ved loddtrekning, oppgaven å skrive innstilligen til regjeringen.
Her i Holmestrand så var nok ikke alt oppstyret om artikkelen det folk festet seg ved. Christen var et vell ansett mann og hadde mange ulike verv i byen.
Han var en pådriveren for å etablere sparebanken. Han ble dennes første kasserer og han fikk også tillitten til å oppbevare både bankens bøker og kassebeholdning i sin kjeller. Hans hus i Langgaten 15 (Trandumgården), var utstyrt med en usedvanlig solid kjeller. Kjellerens to buevinduer hadde gitter og hadde en 1,2 meter tykk gråsteinsmur. Jerndøren i bunn av trappen, var beslått med en mektig klinkelås som ikke var mulig å dirke opp.
Christen ble i 1838 byens 3. ordfører, en rolla han kun hadde noen måneder.
Han ble også flere ganger, 1821, 1822, 1827, 1828, 1836 og i 1837, valgt inn på Stortinget som representant for Holmestrand.
Han var også forstander for den Tordenskioldske skole, en rolle han tok på største alvor og sørget for både orden og vedlikehold.
Hans kjære Else, døde i 1845 og i 1846 opprettet Christen et legat som skulle gå til «et asyl med haandgjerningsskole».
28. august 1846, kun kort tid etter legatet ble opprettet, døde Christen. Han ble gravlagt ved Holmestrand kirke og på hans gravminne kan vi lese:
Her hviler støvet av kjøpemann Christen Grønnerup, født i Jylland 1780 død 1846 og Else Catharina Grønnerup født Backer 1769 død 1843. Kjærlighet, vennskap og takknemlighet satte opp dette minne.
Anmerkning
Mange av kildene er gamle og språket kan for mange være vanskelig å forstå. Disse er av forfatteren derfor oversatt til moderne norsk.
Kilder
Den Tordenskioldske skole gjennem 100 år 1822-1922
Slekten Backer fra Holmestrand
Nordens napolitanere : Stortingets kamp med kongen i 1821
Trykkefrihed bør finde sted : Grunnloven § 100 fra 1814 til 1905
Det første Stortinget 1815-1816
Trykkefridommens første tiår : § 100 i Grunnlova 1814-1842
Holmestrand sparebank 150 år : 1837-1987
Jarlsberg, mandag 22. mai 1995
Byen under fjellet
Det Norske Nationalblad, fredag 11. august 1815
(Tittelen på kilden er fra Nasjonalbiblioteket 21/12 2024, men den er feil. Korrekt tittel er 11. september 1815)
Forsidebildet er generert av KI
