av Av Johan Storm
På bunnen av en pengekiste skjult mellom gamle protokoller finner jeg, museumsbestyrer in spe, en tykk konvolutt struttende av gamle, sammenbrettede beskrevne ark. Nåja, tenker jeg, det kan bli morsomt å undersøke dette nærmere, når jeg får tid.
Tidsbegrepet for museumsfolk kan være så mangt, for det tok hele 10 år før jeg hentet frem papirene igjen fra gjemmet. I mellomtiden hadde riktignok en kyndig hånd fra en frivillig hjelperske gjort seg flid med å brette ut de over 100 år gamle gulnede og markspiste arkene. Pent og sirlig var alt lagt i et omslag i orden, forsynt med merkelapper og arkivert i pengekisten igjen. Innholdet i omslaget, som var merket Ziksak-veien, åpenbarte seg å være byens iherdige kamp og frivillige innsats gjennom flere år for å skaffe en ny attraksjon til Holmestrand Bads gjester – en brukbar spaservei opp Sommerro-kloven.
Året var 1884 den 28. mai (få måneder før bybrannen), da den daværende apotheker Martin Onsager med sirlig løkkeskrift forfattet et håndskrevet opprop i flere eksemplarer med denne tekst:
“ZIKSAKVEI!”
Det har i længere tid vært et almindelig næret ønske, såvel inden byen som blandt våre sommergjester, at den vakre fjeldli mellem parken (jernbaneovergangen) og jernbanestasjonen måtte bli oppryddet og ved spaserveier gjort tilgjengelig for publikum for efterhånden som parkanlegg å gi litt erstatning for, hvad den gamle park ved jernbanens ekspropriasjon har tapt.
Man har tænkt sig en begyndelse å søke anlagt i ziksak en spaservei – i lighed med den i Drammen så særdeles yndete “Albumsti” – fra parken opp til den prektige furulund på fjeldets topp sønnenfor utsikten “Montebello”, altså en utbedring av “Sommerrostien.”
Herved oppnår man såvel å nyde den smukke utsikt og de mange vakre partier og avsatser i selve lien som den forfriskende balsamiske nåleduft, som av legene er så meget lovprist, og som spiller en så stor og viktig rolle ved våre sanatorier.
Det vil formentlig av ovenstående tilstrekkelig fremgå, at den her foreslåtte vei m.v. vil bli en foranstaltning ‘ei blot til lyst’, men også av sanitær betydning såvel for byens befolkning som for våre badegjester.
MEN HERTIL BEHØVES PENGE!
Da imidlertid forskjønnelsesselskapet, som har vært betenkt på å utføre dette arbeide, mangler de fornødne midler, tror man, at her bør tråes støttende til. Forvisset om, at foretagendet vil vekke almindelig sympati, har man bestemt sig til å utstede opprop til alle og enhver om å yde sin skjerv, så arbeidet straks kan påbegynnes.
Zikzakveien og den oppryddede li (park) vil bli til pryd for vår by og gavn for oss selv og våre sommergjester.
Holmestrand den 29de mai 1884.
Martin Onsager
Ved denne oppfordringen ble tegningslister trykket gratis av Jarlsbergs boktrykker S. Knudsen og lagt ut i de større forretningene i juni, hvor interesserte kunne få notert sine bidrag. Bidragslistene, i folio dobbeltark, hadde komitemedlemmenes navn og bidrag ferdigtrykket øverst som oppfordring til andre. Ideen fenget både hos innbyggerne og gjestene ved Badet, og vi finner navn som fru M. Wedel Jarlsberg, Oberlandesgerichtsrat Achilles, konsul A. Heiberg, frk. M. Hårlemann samt flere andre som bidragsytere.
Også i hovedstaden gikk en innsamlingsliste rundt besørget av en hr. C. Edvard Hansen som kunne sende tilsammen kr. 70,- fulgt av følgende brev: “Hermed et svagt Bevis for, at der også i Christiania findes Holmestrandinger, der ønsker byens Forskjønnelse og Fremgang.”
Bidragenes størrelse lå jevnt over på 1 og 2 kr. med noen få på kr. 10 med tilsammen 86 bidragsydere i første omgang. Frivillig arbeid var nok ikke fremmed for Forskjønnelsesselskapet, så vi finner smed H. Chr. Warner yder kr. 3 av sitt arbeid, H. L. Pettersen gir 4 parkbenker, A. Parelius 6 benker og boktrykkeren gir gratis avertissementer i tillegg til oppropene. I andragendet til Sparebanken ble det antydet at Ziksakveien ville komme på ca. 600 kr. og allerede den 15. juli 1884 innvilget forstanderskapet i banken 100 kroner til anlegget.
Samme høst kunne det settes opp rekkverk ved utsikten “Bellevue” etter at flere mannskaper hadde minert med krutt og dynamitt hele sommeren. Sprengstoff, fenghetter og lunter ble sirlig anført av handelsbetjent Carl Hoem i Søren Tretts Glassmagasin med totalt 4,25 kg dynamitt, 85 fenghetter og 8 ringer lunte til en sum av kr. 27,10. Selve rekkverkstolpene – 14 i tallet – ble skaffet fra Jernstøberiet og den Mek. Fabrik Vulcan i Kristiania til en pris av kr. 35,-, mens smeden H. C. Warner hadde jobben med å hvesse 46 mineringsbor for kr. 2,30, lage en grind for enden av Ziksakveien for kr. 6,-, som Anders Halvorsen monterte for samme beløp. Smeden leverte også rekkverket ferdig oppsatt, mønjet og malt for kr. 47,-, og det nødvendige treverk – en furustolpe og en boks ble levert fra Dampsagen for kr. 3,50. Mønje og maling til rekkverk og benker fikk man fra Nils Bødtkers Isenkramforretning i Nordbyen for kr. 5,29.
Mannskapenes arbeidslønn hadde naturlige variasjoner, idet Abraham Olsen fra Sommerro ble utbetalt kr. 2,- for 1 1/4 dags arbeid i juni 1885, mens arbeiderne Bjørnstad, Bergstrøm og Andersen ved et spesielt tilfelle fikk kr. 4,- for dagen. Det vanlige var kr. 3,-. Dette var også smedsvenn Falks daglønn, mens hjelpegutten Søren Sørensen måtte nøie seg med kr. 2,-. Regnskapet ble ført av Camillo Seippel i 1884 og ble overtatt av Martin Onsager i 1885.
Innsamlingen gikk etter hvert tregt, bybrannen 12.oktober hadde nok sin innflytelse på giverne og lysten hos de brannlidte. Badegjestene fulgte imidlertid opp i 1885 med en gave på kr.25,- og fra Samlaget tilfløyt det kr.100,- årlig i 4 år. Samme Samlag som Nils Kjær senere skulle ha så dårlig erfaring med var nok for byen en sikker butikk. For å klare alle utgiftene utstedte apoteker Onsager en vexel-obligasjon på kr.300,- i september 84 som med årene ble gjenstand for 6 fornyelser med dertil hørende påplussinger og nedbetalinger samt rentebelastninger helt til 1887. Det hele ble håndtert av seks av byens forretningsmenn med Holmestrand Sparebank som långiver. At banken fikk et krakk i 1885 kan vel neppe tilskrives denne vexel-obligasjon.
Byens anstrengelser for byggingen av en ziksakvei opp forbi Bellevue med en sti bort til Montebello var et formidabelt løft i de tider. Vidner i form av fotografier fra byens fotograf par eksellense, Louise Helene Wold, er utallige fra området. Den ble anlagt for kr.1.063,-, en betydelig pengesum dengang, fulgte terrenget og ble lagt i flere ziksakker fra jernbaneovergangen ved Parken og avsatser i de to første svingene mot syd. Videre tok den opp til det vakre inngjerdete utsiktspunkt BELLEVUE hvor det var benker til å hvile sig på. Derfra steg man opp i trapper opp mot fjellplatået. Den endte med en vakker skogsti fra Sommerroveien (Rambergveien) østover til det imponerende utsiktspunkt MONTEBELLO som var inngjerdet ut mot det loddrette stup på 78 meter. Men de besøkende oppførte sig ikke som de skulle, noe som er vanlig i Norge skriver dr. Graarud i 1928. Eieren av Sommerro, Jens P. Holst fant sig nødsaget til å avstenge dette siste stykke med piggtrådgjerdet, og en av de vakreste utsiktspunkter over den skjønne Holmestrandfjord har derfor vært utilgjengelig siden 1908.
Veien opp lien ble yndet rekreasjonsvei for de badende gjester av byen og ble siden en snarvei for det folk som hadde sitt arbeide i byen eller på “Alluminiumumen”. Stien og terrenget med sine bratte partier og spennende natur innbød til avkobling for de vandrende. Her kunne de nyde naturen under et tett løvheng hvor alle våre trekkfugler kvitret fra sitt beskyttede oppholdssted til glede for oss travle jordboere.
Vil dagens eller vår tids merkesaker bli tilsvarende ofre for den ublide skjebne Zikzak-veien fikk ved E-18 fremføringen om 100 år eller kanskje før? Opprørets medlemmer hadde nok ingen til å forsvare seg.
Kroneverdien i 1884 er omtrent lik kr. 100,- i dag. I Jarlsberg Avis for 1887 tar baker B. Hansen 18 øre for sitt store brød og 10 øre for sitt rundstykke.
Kilder: Dr. Gunnar Graarud: Holmestrandiana II 1928.
Holmestrand Museum: Apoteker Martin Onsagers Opptegnelser og Bjørg Hagen Pettersens arkivering av dem.
Louise Helene Wolds fotografier.
Johan Storm
Johan var ikke bare aktiv i Holmestrand Museum, han skrev også flere artikler til Botne Historielags “Botnar”.
Denne historien ble også publisert der i 1993.
