av Det er desember 1923 og C.A. Smith synker i en forrykende storm.1
Skipet var på vei ut fra Coos Bay da det gikk på grunn. Sjøen var høy, og det ble fort klart at skipet kom til å bli vrak. De sendte ut nødsignal med en gang. Kaptein Jenson kom med et redningsmannskap og klarte å få sju av mannskapet over i en båt og til sikkerhet. Det kunne vært reddet flere, men noen nektet å forlate skipet fordi de ikke ville etterlate den 20 år gamle radiotelegrafisten. Han var krøpling og det var umulig å få ham over i redningsbåten. Senere ble det helt umulig for redningsmannskapet å komme til skipet igjen. Da bestemte maskinisten og sju andre seg for å prøve å få telegrafisten i land. De bar ham opp i en livbåt, og blant de som ble med, var Karl Henry Andersen, tredjemaskinisten H. Bodahl, annenstyrmannen N. Drange og A. Granfelt.
Idet livbåten skulle settes ut, kom en kraftig bølge som slo den hardt mot skipssiden, og båten kantret. Alle ni forsvant i sjøen. En av mannskapet på slepebåten Oregon, som holdt seg nær skipet, falt også overbord og druknet. De sju mennene som ble igjen på skipet, reddet seg neste morgen ved å ta seg i land i en livbåt i grålysningen.
En avis fra San Francisco skrev: Gjennom stormen jobbet de hele søndag natt 17. desember for å nå frem til “C. A. Smith,” som hadde blitt knust mot klippene ved Coos Bay og nå lå der som et hjelpeløst vrak. Signalene fra skipet ble sett fra land, og redningsbåten satte ut gjennom de fryktelige bølgene. Til slutt klarte de å nå skipet, som allerede var dømt til å gå under. Det var plass i redningsbåten til alle om bord. Men en av mannskapet var en stakkars mann uten ben, og det var ingen mulighet for å få ham over i redningsbåten i det dårlige været. Åtte av mannskapet valgte da å bli på vraket og takket nei til alle oppfordringer om å redde seg selv.
Da stormen hadde roet seg litt neste morgen, klarte de å få den skadde opp i en liten båt, og de begynte å ro mot land. Men en stor bølge kastet båten mot skipssiden, og båten kantret. Alle druknet.
Dette er en historie som har blitt fortalt mange ganger. Den handler om troskap og kameratskap mellom sjøfolk.
Historien viser at grunnverdiene i mennesket ikke har forandret seg. Mot og ærlighet er like kraftfulle i dag som de alltid har vært.
I vår tid, hvor tvil og forvirring ofte får troen til å vakle, er det godt å høre om en så heroisk handling.
Historien om disse åtte sjøfolkene setter alle de store diskusjonene om tro og naturens opprinnelse i et annet lys. Hvor unødvendig virker ikke alle debatter om hva vi skal tro på når man tenker på hvordan disse sjøfolkene satte alt til side, til og med sitt eget liv. Slike menn er jordens salt, og så lenge slike mennesker finnes, vil jorden ikke miste sin styrke.
