av Skrevet av Bent Harris Evandt
Nils Kjærs eneste epistel om hjembyen Holmestrand er ikke opptrykt i noen av epistelsamlingene og har vært vanskelig å finne, ikke minst fordi bibliografisk heller ikke var registrert ved Universitetsbiblioteket. Ved førstebibliotekar Grønlands hjelp, klarte Jarlsberg å grave den fram til Nils Kjærs jubileet i 1970 og vi trykker den opp igjen her, som den enestående perle den er.
Epistelen stod i Verdens Gangs søndagsnummer den 27. august 1905. Den hører kanskje ikke til Kjærs mest fullendte epistler, men den røper mesterens klo fra de første linjer av. Når den visstnok aldre er tatt med i senere trykte samlinger, kommer dette antagelig av at den er så tidsbunden. Allerede tittelen «En af Neierne» virker uforståelig ved første øyekast. Så nær halvparten av artikkelen spiller den hen på forholdene i det berømte året 1905 da Norge løsrev seg fra Sverige. «En av neierne» betyr en av dem som stemte nei ved folkeavstemmingen om Norges fremtidige status. Under et besøk i Holmestrand har han truffet en eldre by original som fremstiller seg selv storslagent som motstander av Norges selvstendighet og tilhenger av unionen med Sverige. Han er «Unionsvenn».
Dialogen med «En af Neierne» vakte nok større interesse i 1905 enn den vil vekke i dag. Men første halvdel av epistelen er en perle, særlig for oss her i distriktet. Her beskriver han hjembyen så beskt, så bittert, så til minste detalj negativt at det må ligge noe bak. For Nils Kjær var jo på ingen måte noe typisk stort bymenneske som ikke kunne trives i provinsen. Tvert om trivdes han best på små steder nær fjorden og den frie natur.
Forklaringen på motviljen mot Holmestrand ga han selv mange ganger. Han skyldte simpelthen penger og hadde vanskelig for å ordne sine gjeldsforpliktelser her. Dette var ham en kilde til stadig gremmelse. Det er neppe noe dristig påstand at han etter hvert kom til å assosiere Holmestrand med pengevanskeligheter. Til tross for at gamle venner av hans familie flere ganger hadde lånt han penger eller skrevet på gjeldsbrev for ham. Vi har ikke nok materiale til å bedømme disse affærer. Men i rettferdighetens interesse bør det nok fremholdes at Holmestrand ikke bare var avvisende overfor ham. Da han giftet seg i 1896 fikk han f.eks. ordnet et lån på kr 2 000 her i byen slik at han kunne reise på en langvarig bryllupsreise til Italia.
2000 kroner var svært mange penger den gang. Vi vet om en Holmestrandskjøpmann som omtrent på samme tid lånte 2 000 kroner som var de kontanter han behøvde for å kjøpe en middelstor bygård her i byen.
Men ikke desto mindre: Pengevanskeligheter og gjeldsforpliktelser hørte sammen med Nils Kjærs s bilde av Holmestrand, og farger hele hans forhold til hjembyen som han etter hvert kom til å avsky mer og mer. Det er et faktum som hans kone fortalte om at når familien passerte Holmestrand i tog på vei til Jomfruland, Brekkestø eller en av de andre sørlandsidyller som Kjær elsket, ba han sin kone enten trekke ned rullegardinet i kupeen når de passerte Holmestrand eller stille seg foran vinduet så han slapp å se ut på byen.
Kjent er også historien om Nils Kjær som sitter på kafe i Kristiania sammen med vennene og leser aviser. Ved gjennomlesing av dødsannonsene gir han uttrykk for en henrykkelse som forundrer de andre. Hva er det ved dødsannonser som kan fremskaffe slik glede? «Nu er min siste kreditor i Holmestrand død», jubler Kjær.
Han dro aldri til Holmestrand i voksen alder uten ved tvingende nødvendighet. Vi tillater oss derfor å tro at besøket i august 1905 gjaldt en eller annen ordning med et lån og at besøket ikke falt ut slik Nils Kjær hadde håpet. Dette er så overmåte sannsynlig ut fra alle kjente faktorer at antakelsen står svært sterkt. At han i de par timer han måtte vente på toget for å komme hjem til Kristiania igjen, så hele Holmestrand e et mørkt og uvennlig skjær, er meget menneskelig. Han har flere ganger gått opp og ned «Byens eneste Gade», forteller han selv og sikkert hatt kontakt med «flere av Byens Spidser» som han i epistelen tømmer sitt mishag utover. De har nok ikke vært særlig hensynsfulle med inndrivelsen av avdragene.
At han kunne trenge noe å styrke seg på og gikk inn på Brennevinssamlagets utskjenkingslokale (som alle slike samlag hadde på den tiden), fortoner seg også meget sannsynlig. «Skulde man nogensteds faa en Læskedrikk i Vrangstrupen, maatte det vær i dette lille kommunale Ghenna», skriver han. Det kom sikkert ikke bare av hans tunge tanker den dagen. Vi tviler ikke på at der var utspekulert ukoselig.
Som professor Noreng påpeker i sin biografi over Nils Kjær, er alle dikterens epistler fra 1905 preget av «harmoniske lykkestemning». Kun i denne ene epistel om Holmestrand spruter han eder og galde. Det er nok noe meget spesielt han har opplevet av skuffelse i Holmestrand under dette besøk, som flerret hele hans gode humør i stykker.
Kilde:
Jarlsberg Avis, torsdag 17. september 1970
