Lars Weidemann

Krigeren

Lars ble født i Holmestrand 1834, er sønn av David Christopher Weidemann og Ludolfine Fredrikke Krohn.

I 1850 startet Weidemann sin militære karriere som kadett ved Krigsskolen i Kristiania. Gjennom flere tiår opparbeidet han seg et imponerende militært rulleblad i Norge, men det er hans tjeneste i den franske hæren under ekspedisjoner i Algerie mellom 1865 og 1867 som skiller seg ut som en historie verdt å fortelle.

I 1865 bodde han sammen med sine foreldre i Weidemanngården i Holmestrand.

Ved kongelig resolusjon i 1865 fikk Weidemann to års permisjon med stipend for å søke tjeneste i den franske hæren i Afrika. Dette var en sjelden mulighet som skulle bringe ham til Algerie, en fransk koloni preget av opprør og konflikt. Sent i april 1865 mottok han tillatelse fra den franske krigsministeren til å tjenestegjøre ved hæren der, og snart befant han seg i hjertet av Nord-Afrikas dramatiske landskap.

En introduksjon til Algerie

Da Weidemann ankom Algerie, var situasjonen overraskende fredelig. Det store opprøret som startet i 1864, var allerede slått ned, og de franske styrkene var på vei tilbake til byene. Weidemann ønsket seg en mer aktiv rolle og avslo en stabstilling tilbudt av guvernøren. I stedet ble han plassert i 77. regiment under ledelse av oberst Barry, hvor han deltok i regimentets øvelser og tjenestegjøringer.

Senere samme år ble hans kompani sendt til Sidi-Ferruch, en kystby noen kilometer vest for Alger. Oppdraget var å overvåke en avdeling fra Fremmedlegionen som skulle sendes til Mexico. Legionen, kjent for sine mange nasjonaliteter og uro, ble herjet av et kolerautbrudd. I sin rapport nevner Weidemann at han møtte en norsk landsmann, reserveoffiser Tønsberg, som var høyt aktet blant sine franske kolleger.

Marsjer, utfordringer og ekspedisjoner

I november 1865 ble Weidemanns bataljon sendt på en lang marsj mot Teniet-el-Haad. Her tilbrakte soldatene flere uker med å bygge vinterboliger, men da det ble klart at de fiendtlige arabiske styrkene hadde forlatt området, gikk marsjen nordover igjen. I desember krysset de Atlasfjellene og nådde garnisonsbyen Medeah. Kort tid etter meldte Weidemann seg frivillig til en ny ekspedisjon som brakte ham tilbake over fjellene til Boghar, hvor franske styrker hadde store krigsforsyninger.

En av de mest krevende marsjene kom i januar 1866. Over et tusentalls soldater, sammen med hundrevis av hester, muldyr og kameler, marsjerte daglig gjennom regn og uten brensel. Mangel på varme gjorde situasjonen prekær, og mange måtte nøye seg med røtter og gress til suppe. Weidemann beskriver ekspedisjonen som ublodig, men anstrengende, hvor kulde tok livet av minst én soldat.

Utfordringer i kolonien

I løpet av sommeren 1866 fikk de franske troppene en uventet utfordring: sværmer av gresshopper ødela avlinger og forurenset luften. Til tross for dette fortsatte Weidemann sin tjeneste og deltok i en topografisk ekspedisjon i området rundt Laghouat. Her opplevde han de franske styrkenes manglende sikkerhetstiltak, selv i områder med potensielt fiendtlige arabiske stammer.

I sin rapport skrev han; «Jeg kunde ved denne Leilighed ikke undlade at forundre mig over Franskmændenes Lunkenhed med Hensyn til at bevogte sig. Endskjønt flere Dagsmarscher ude i Sletten, omgiven af Araberstammer af meget tvivlsom Hengivenhed for os, faldt det aldrig Chefen ind om Natten at lade vor lille Leir anderledes bevogte end ved nogle indfødte Kameldrivere, hvis monotone Sange dyssede os og ofte dem selv isøvn. For en Haandfuld bevæbnede Arabere kunde det have været et Øiebliks Sag at bemægtige sig os, vore Heste, Kameler og Muldyr.»

Hjem til Norge

I begynnelsen av 1867 vendte Weidemann tilbake til Medeah. I april samme år avsluttet han sitt opphold i Algerie og forlot 77. regiment. Etter to år med intense opplevelser og verdifulle erfaringer kom han tilbake til Norge 16. april 1867. Hans tid i Algerie etterlot et dypt inntrykk, og han ble husket som en dyktig offiser som vant respekt blant sine franske kolleger.

Lars døde av influensa i Kristiania 18. februar 1892 og ble begravet på Vår Frelsers Gravlund. Det ble skrevet at utenom hans liv i tjenesten, var han stilfaren og gjorde lite ut av seg. Han døde ugift og uten barn.

Kilder:
Nordmænd i udenlandske Krige efter 1814
Stamtavle over slegten Weidemann
Folketelling 1865
Garnisonsmenigheten Kirkebøker
Aftenbladet, tirsdag 13. mars 1866
Kristianssands Stiftsavis og Adresse-Contors Efterretninger, lørdag 20. februar 1892