av Et folketog som byen aldri har sett maken til
Skyene hang regntunge og faretruende over Holmestrand natten til 17. mai. Og det vakre været vi hadde håpet å bli møtt med på denne store dagen, uteble. Men været maktet likevel ikke å sette noen demper på stemningen. Det var sol og glede i hvert sinn.
Klokken 7 om morgenen ble folket vekket med den tradisjonelle salutt og hjemmestyrker, Ungdomskorpset, 17. mai-komiteen, speiderne og russen satte seg i bevegelse fra Societeten og gikk gjennom byen. På torget gikk flagget til topps samtidig med flaggstengene i byen og ordfører Dagfinn Olsen holdt så en kort tale, som formet seg som en varm hyldest til dem som ga sitt liv i frihetskampen. Han uttalte også sin glede over at flagget igjen kunde heises i et fritt land og han uttalte håpet om at det samhold som hadde vokset seg så sterkt i de tunge år som var gått måtte vokse seg sterkere til gagn for det norske folk.
De falne ble minnet med et minutts stillhet.
Klokken 9.30 ble Nysoms bauta bekranset og det var et hav av paraplyer rundt plassen. Lærer Moskvil sa bl. a.:
«Hva var grunnen til at vårt folk kunne tåle den sterke påkjenning og at det kom så sterkt fram etter undertrykkelsens åk? Hva var det som gjorde at vi ikke ble knuget ned av overmakten og ikke ga opp etter den ofte tilsynelatende håpløse kamp? Jo, det var først og fremst kjærligheten til landet vårt. Men det var også noe mere. Det var karakterfastheten og viljen til å forsage, viljen til å ofre. Det var arven fra Eidsvoll som vi ennå hadde i behold.
Ånden fra Eidsvoll var levende i landet vårt i denne krigens tid. Det er derfor ikke bare en vakker skikk at vi legger ned en blomsterkrans ved Eidsvollsmennenes bautasteiner på vår frihetsdag, men det er et utslag av det innerste i oss, et synlig uttrykk for den takk vi føler for den arv de ga oss.
Også vi her i Holmestrand har den glede å ha en minnestein over en av representantene fra vårt distrikt, og poplene på begge sider suser og hvisker inn i våre ører hvis vi gir oss tid til å høre på dem: Ta vare på arven, bevar den og øk den, den er grunnsteinen i vårt samfunn som vi må bygge videre på.»
Klokken 10.15 ble det holdt festgudstjeneste i kirken, som var fylt til siste plass. Her spilte medlemmer av Byorkesteret og Sogneprest Slyngstad holdt en varm og stemningsfull tale.
Dagens store begivenhet var folketoget. Typisk var en bemerkning som falt fra en Oslomann. Han hadde aldri trodd at en by som Holmestrand kunne stable et så imponerende folketog på bena. Dermed har vi sagt nesten alt. Her var det en broket blanding:
Hjemmestyrker med sine våpen, Grinifanger, fagforeningene under sine faner, håndverker- og handelsstand, idrettsungdom, sangere, speidere, skolebarn, russen og flere- og ikke å forglemme de mange som gikk under kristenfolkets fane.
Det er vanskelig å fremheve noe spesielt, men for dem som så toget, ble det et minne som neppe kommer til å slettes ut. Holmestrand har i hvert fall ikke sett maken. Torvet ble helt fylt av denne store menneskemassen.
Redaktør Normann holdt en anslående tale for Kongen. Han minnet bl. a. om junidagene for 5 år siden, da vår regjering og konge måtte oppholde seg i skogene, inntil de forfulgt av tyske bombefly, kom seg om bord i et engelsk krigsskip som førte dem til England. Arbeidet og lidelsen for Norge har – fortelles det – gjort vår konge furet og gammel men desto mere vil vi takke ham, med større jubel vil vi ønske ham hjem. Sterkere enn nå har han aldri stått i våre hjerter. Aldri forsøkte han å være en herskerkonge, men folkets første tjener, en demokratisk konge for et demokratisk, folkestyrt land. Vi står sammen om vår frihet og vår konge.
Han utbrakte til slutt et leve for kongen og det fikk begeistret tilslutning.
Adjunkt Lagerløv talte for fedrelandet. Han sa bl. a. at det norske folket nå måtte fortsette den gjerning som tusener av våre landsmenn har ofret sine liv for. Det gjelder å løfte og verne den arv som svunnen slekter har gitt oss til eie. Diktaturets brannfargede ideer har aldri hatt og kan aldri få festnet en eneste rottetrevl i vår nasjons vårstemte grobunn. De må være å bli hjemløse i skogkledde lier med livsfriske pust fra flyer og fjell, langs solrike strander med salte havsprøyt rundt de tusende øyer. Dette er natur som fostrer utferdstrang og frihetsfølelse – som gir lengselen handlekraft.
Nå kan vi atter fastere knytte de tradisjonens hellige bånd som går tusener av år bakover i vår historie- gjennom 1905 og 1814 til Stiklestad og Hafrsfjord. Vi ser atter den livets lov realisert at den ubrutte forbindelse med egen fortid er den sterkeste, bærende kraft i slektens liv. Hyllet i den ligger frihetsfølelsens innerste vesen- folkesjelens liv i den enkeltes sinn. Derfor er den udrepelig for tyranner.
Han utbrakte til slutt et leve for vår 17. mai, for vårt folk og fedreland.
På Idrettsplassen holdt lektor Syvertsen en tale for den store barneflokken og røpet seg som en utmerket barnetaler, som forstod å fange interessen hos de minste.
Barna ble senere overasket med hveteboller som var bakt av mel fra Den norske damekomite i Danmark. Melet var elskverdigst overlatt av Døveskolen ved bestyrer Johnson.
Kl. 17 dannet russetoget et livlig innslag i programmet. Her var det futt og humør og plakatene som ble båret, bød på en rekke saftige og gode ting, preget av tidens store begivenheter. Hesten som trakk russevogna, fortjener all honnør for eksemplarisk oppførsel. Sykkelkortesjen var også festlig.
På vegne av russen talte Egil Kraglund. Som riktig var, ble hans tale preget av dagens alvor.
– Da Olav den Hellige før Stiklestad red over Kjølen østfra og så landet senke seg vestover, sa han: Jeg så utover Norge vestover fra fjellet. Da kom jeg i hug at jeg har hatt mang en glad dag i dette landet.»
Det var gjensynet med landet etter de flakkende år i utlendighet som vakte slike kjensler hos han. De samme kjensler besjeler i dag vårt folk. Det var landet som eide Hellige Olav.
Vår historie i disse trengselsårene er historien om et rike som brast, om bekmørk natt som senket seg over et land, historien om et folk som elsket så høyt og tapte så mye. Tapte sin frihet.
Men det er også historien om en heltetid, hvor menn og kvinner har skrevet et epos i vår tusenårige saga. Historien om en tid hvor et folk ble sveiset sammen til en blokk mot et fremmed herredømme. Om en ungdom som ofret, om dem som i kalde netter vandret mil etter mil gjennom dype endeløse skoger fordi de var erklært fredløse i sitt land. Om de trauste menn som ved Kjølens rand vendte blikket mot landet og så det svinne av synet i tåkedisen. «Vi kommer igjen», sa de. Ord som bare vinden oppfanget og klagende førte videre. Alle de tusener innenfor piggtrådsperringene og jerngitrene, de skal ikke bli glemt når vår historie skal skrives. Vi skal risse dem inn i en ny minnehall som mistet liv i kampen, deres navn skal risses inn og bevares. Så har vi dem som la hav og mil mellom seg og fedrelandet. Det er om disse farende menn Nordahl Grieg synger i «Flagget»:
Norge tok i mot oss da vi kom inn
her i den fremmede havn,
det skalv en lengsel gjennom vårt sinn
en iling av smerte og savn.
Men samtidig bruste blodet i brann
i heftig lykke og jag,
vi var kan hende for første gang
stolt over Norges flagg.
Og så når årenes sølvstrimer ble mange
og slitet preget kropp og sinn, kunne
en av dem sukke:
Syng meg hjem om I kan
jeg vil dø i mitt land
Jeg vil dø i et syn
av de blå hvite bryn
Våre tanker går i dag tilbake til alle disse som ikke fikk se sine drømmers og ønskers Atlantis stige med sin vår. Landet har fått sin mai, dets juni skal også komme. Vi er eslet til et fritt folk, vi er ikke skapt til å dra fremmed åk. Vårt land er landet med de tusen hjem:
Et enkelt hjem bar så tidt et land
når ut det sendte dets frelsermann
og mange tusen av hjem det var
som landet frelst ifra slaget bar.
Vår vei har ofte vært slitets og nødens, hvor svett og tårer fulgte med. Hvor mange som segnet under byrdene vet vi ikke. Vi vet bare at de krøkede rygger og slitene hender en dag la seg til hvile i mulden, fra hei og ned til hav, i tunge skogers sus, i sjøens brus, og de ensomme dalers stillhet. Av denne dyrbare jord skal et nytt Norge gro fram, et nytt Norge. La oss til slutt samle alle disse tanker i disse mektige strofer fra landets Norwegiai:
Lova være du Herre
for fedrelandet du gav oss.
Lova være du Herre
for heimen vi fekk i frå deg.
Taleren høstet fortjent applaus.
I løpet av dagen ydet Holmestrand kl. kor og Ungdomskorpset en verdifull og kjærkommen assistanse.
Om kvelden var det folkefest på Hotel Societeten. Her var det med et mildt uttrykk fullt. Stemningen var hele dagen den beste. Folk var glade og livlige og det forekom ikke- som vi dessverre var vant til før krigen – utskeielser. Slik skal en 17. mai være!
17. mai komiteen med Erling Steenersen i spissen hadde en hard dag, og fortjener honnør for fremragende løsning av oppgaven på så kort frist.
Jarlsberg, lørdag 19. mai 1945
