Tordenskjolds første besøk i Holmestrand
Den 20. desember 1712 seilte Hans Majestets fregatt «Løvendals Galley» inn fjorden innenfor Færder. Om bord var visestattholderen med hele sin adelige familie, og ved roret sto en 21 år gammel kapteinløytnant fra Trondheim: Peter Wessel. Fire år senere skulle han bli adlet under navnet Tordenskjold. Denne desemberdagen var han fortsatt bare en fremadstormende offiser med en dyrebar fregatt betrodd av kongen – og med været i ferd med å tettne til tåke.
Han lot skyte med kanon for å tilkalle loser. En jolle kom ut med to mann som påtok seg å lose fregatten trygt inn.
Losen på fokkeråen
Det som fulgte, ble så omstridt at Wessel dagen etter lot mannskapet avgi ed på hva de hadde hørt. Tre ganger advarte han losen: han skulle ikke påta seg oppdraget uten å være farvannet vel bekjent – dette var Hans Majestets fregatt, verd 12 000 riksdaler, og visestattholderen selv var om bord.
Losen, som sto oppe på fokkeråen, var ikke i tvil:
«…om Fregatten var 20000 rdr. værd, var hans Fader god for at Betale dend, og om Kongen sielv var inden borde, vilde hand svare til Fregatten.»
(«Om fregatten var verd 20 000 riksdaler, var hans far god for å betale den, og om kongen selv var om bord, ville han svare for fregatten.»)
To støt på blinde skjær
Selvtilliten holdt ikke. Et kvarters tid senere støtte fregatten første gang – og kom så vidt fri. Wessel ba losen si fra om han var usikker, men fikk til svar at kapteinen ikke skulle blande seg; losen skulle dirigere, og skipet skulle ikke ankre. Kursen ble fulgt.
Så støtte fregatten to ganger etter hverandre, «så hardt på blinde skjær at man måtte tro den skulle gå til grunne». Mannskapet klarte å berge henne, men skaden var alvorlig: for å holde skipet flytende måtte de nå pumpe uavbrutt med to pumper.
Wessel gjorde det eneste rette. Han sendte visestattholderen og den adelige familien i land i sjaluppen mot Tønsberg, og styrte den lekke fregatten videre. Det siste stykket inn til byen overlot han til en lokal los, Lars Olsen fra Filtvedtangen, som kvitterte for oppdraget med egen hånd:
«…Hofver ieg underschl. Lars Olsen, boendis paa Filtvedtangen, Indlodset dend Kongl. Fregatte Lowendals Galley, fra bemte tange og til Holmestrand, hvorfore ieg af Hr Capit. Wessel haver bekommed 3 rdr…»
(«Jeg, undertegnede Lars Olsen, boende på Filtvedtangen, har loset den kongelige fregatten «Løvendals Galley» fra nevnte tange og til Holmestrand, hvorfor jeg av herr kaptein Wessel har mottatt 3 riksdaler.»)
Tre riksdaler for å bringe et lekk krigsskip trygt i havn – der den skrytende losen ute ved Færder snart skulle stå til rette for retten.
«Reparasjonen skal være ferdig på åtte dager»
Fra ankerplassen ved Holmestrand skrev Wessel ydmykt til kong Frederik IV. Han fortalte rett ut om grunnstøtingen, viste til det edsvorne forhøret, og la til at losen hadde gitt ham hånden på at han selv skulle stå ansvarlig for det Admiralitetet måtte dømme ham til. Reparasjonen, forsikret han, skulle være ferdig på åtte dager.
Bakerst i brevet la den unge offiseren inn en bønn som avslører ambisjonene hans:
«Gud gifve Deris Majts Ville allernaadigst forlove mig at Krydsse for mig Sielv, Skulde ieg vel oprette Deris Majts till fornøielse…»
(«Gud gi at Deres Majestet allernådigst ville tillate meg å krysse på egen hånd; da skulle jeg nok gjøre Deres Majestet til lags.»)
Handelsmannen som ville ha kontant
I Holmestrand lå alt til rette for reparasjon hos handelsmann Anders Styren, som hadde alt av materialer som trengtes. Men Styren nektet å bistå Kongens egen kaptein uten betaling på bordet:
«…Saasom Monsr Styr ej udj ringeste Maader vil være mig assisterlig med det fornødende uden prompte betaling, efterdj hand siger at han tilforne haver giort stor forskud til Kongens tieniste…»
(«Da herr Styren ikke på noen måte vil bistå meg med det nødvendige uten kontant og prompte betaling, fordi han sier at han tidligere har gjort store forskudd til Kongens tjeneste …»)
Wessel, som var pålagt å spare kongen for hver riksdaler, mente det var losen som burde betale hele reparasjonen når dom var falt.
Fra Akershus kom resolusjonen 31. desember: reparer fregatten så snart som mulig, betalingen skal følge prompte etter regninger – og det skal hentes dom over losen, så han kan pålegges å erstatte skaden.
Mannskap fra hele riket
Protokollen rommer også en mannskapsrulle: sjøfolkene Wessel mønstret på ordre fra generalløytnant Hausmann, hver med sin månedlige hyre ført inn ved siden av navnet. Listen leser som et tverrsnitt av Norge – Lars Olufsen fra Larvik, Colbjørn Michelsen fra Sunnmøre, Olle Christensen fra Bragnes, Svend Knudsen fra Arendal, Joen Joensen fra Trondheim, Sebjørn Larsen fra Bergen. Bak den ene kapteinen sto en besetning samlet fra alle kanter av riket.
133½ tønner øl
Mens tømmermennene arbeidet, ordnet Wessel proviant. Den 5. januar 1713 skrev han til byfogd Rasmus Mickelsen og ba om at det ble utlevert «forsvarlig skipsøl» fra byens lager. Kvitteringen forteller mengden: 133½ tønne øl ble tatt om bord. Og Wessel var nøye med regnskapet – ølet skulle fregatten frakte selv til Stavern, «og således spare kongen for transportomkostningene».
Innefrosset – og av gårde likevel
Åtte dager ble til flere uker. Den 8. januar meldte Wessel fregatten seilklar, men isen holdt henne fast i Holmestrand. Han hadde nå tatt losen om bord for å føre ham til Stavern til forhør og dom. Å seile med bare ett anker og ett ankertau var forbundet med risiko, skrev han – men det ville han gjøre likevel.
Ikke alle kom med videre. Løytnant Hans Ronum var kommet syk i land allerede 21. desember. Wessel skrev ham en attest så han kunne få dekket utgiftene sine, med beskjed om å møte i Stavern når han var frisk nok. Han kom aldri mer om bord på «Løvendals Galley».
Mannskapet – og mannen
Oppholdet satte også spor i forholdet mellom kaptein og mannskap. Noen av folkene hadde, via en skriver, levert inn en klage mot Wessel hos generalløytnant Hausmann. Den 5. februar angret de bittert og ba «aller ydmygst» om nåde – de var selv ikke «pennen mektige» og lovet å se seg bedre for en annen gang.
Da hadde offiserene og resten av mannskapet allerede, den 24. januar, avgitt ed på det motsatte: at kapteinen i alt hadde oppført seg «som en ærlig og rettskaffen offiser», ja, at han til og med mildnet straffen når noen hadde forsett seg. Bildet som trer fram, er sammensatt – en streng, ærgjerrig ung sjef som samtidig kunne vise mildhet.
Han skulle komme tilbake
Så løsnet isen, og «Løvendals Galley» forlot Holmestrand. Wessels første besøk var over: en grunnstøting, en skrytende los på vei til retten, en handelsmann som ville ha kontant, og et lasterom fullt av øl.
Neste gang byen så ham, var det som en feiret – om enn fortsatt omstridt – krigshelt. Det var i november 1713, og det æresskuddet han da lot fyre av, skulle koste en ung tjenestepike livet. Men det er en annen historie.
Om kildene: Brevene er nummerert etter den trykte utgaven av Peter Wessels brev, som er fritt tilgjengelig hos Nasjonalbiblioteket. De håndskrevne sidene som er gjengitt her, er fra portfolioen «Protecol over alle Ordre som jeg haver bekommit …» – Peter Wessels egen ordreprotokoll. Originalene eies av Spesialsamlingene ved NTNU Universitetsbiblioteket og er transkribert med Transkribus, samme verktøy som Nasjonalbiblioteket benytter. Sidene gjengis under lisensen CC BY-SA 4.0. Brevene er renskrevet med sirlig skriverhånd – Tordenskjold var ikke kjent for vakker håndskrift, så vi kan trygt gå ut fra at de er diktert, ikke ført av ham selv.
Oversettelsene til moderne norsk er laget med hjelp av kunstig intelligens (KI), med utgangspunkt i den bokstavtro transkripsjonen. Sammenfatningen og eventuelle feil står for museets regning.