Da Tordenskiold drepte en tjenestepike
Kanonene drønnet, og ekkoet fra den steile fjellveggen over byen bar helt over til Drøbak. Hvis noen i Holmestrand ennå ikke hadde fått med seg at Peter Wessel var kommet, fikk de det nå. Men gjennom drønnet skar et grufullt skrik fra huset til handelsmann Hvidt nede ved bryggekanten. Da Hans Hvidt kom løpende opp trappen, fant han tjenestepiken sin liggende i en blodpøl på svalen, med bena revet av kroppen. I veggen ved siden av henne satt en rykende kanonkule.
Det var 13. november 1713. Æresskuddet for en avreisende general var blitt et dødsskudd.
Den unge, forhatte helten
Peter Wessel var i 1713 ennå ikke Tordenskjold – det navnet skulle han få tre år senere. Han var en ambisiøs og fremadstormende kriger, født i Trondheim i 1691, som nøt kong Frederik IVs gunst helt fra han møtte kongen første gang som 13-åring. Det gjorde ham ikke populær. Det fantes knapt en kaptein i den dansk-norske marine som ikke følte seg forbigått av den unge trønderen, og Wessel gjorde det ikke bedre ved å håne sine motstandere åpenlyst.
Nettopp denne høsten satt lykken løsere enn vanlig. Kort tid før hadde Wessel gitt svenskene en real knekk i Kattegat – og deretter hånet den svenske guvernøren i Göteborg så grovt at guvernøren klaget til København. Kongen likte det dårlig og ga Wessel en skrape. Uten kongens støtte var framtiden hans ikke lys, og han kjente sterkt på det da «Løvendahls Gally» den 13. november ankret opp på reden utenfor Holmestrand.
Salutten
Om bord var også generalløytnant Rodsteen, som skulle videre til Christiania. Da han forlot skuta i en sjalupp, beordret Wessel – som skikk og bruk var for en så høytstående offiser – en salutt på tre skudd. Kanonene skulle etter ordre være tømt for skarp ladning. Men én var glemt.
Skipsjournalen noterer det tørt, på mannskapets blanding av plattysk og dansk:
«…en een Stuck was ladden mit scharp en schotten een Frauens Mensch mitten Kuggel int Hues dood.»
(«…og én kanon var ladd med skarp, og skjøt et kvinnemenneske død med kulen, midt i huset.»)
Piken på svalen
Kulen traff Hvidts brygghus mellom det tiende og ellevte tømmerlaftet, gikk tvers gjennom tre vegger og ble sittende fast i den fjerde. Innenfor hadde tjenestepiken Marte Albretsdatter vært oppe på et kammer i et ærend. På vei ned trappen ble hun, akkurat idet hun var på svalen, truffet av kulen som allerede hadde brutt seg gjennom to vegger. Rettsdokumentet fra Tønsberg forteller nøkternt og grusomt at den tok «begge Hendis Laaer, Det høyre Laaer Been afschudt».
Hun falt ned på svalen og ropte ynkelig. Hans Hvidt kom straks løpende sammen med sin andre tjenestepike – ammen Ingebor Larsdatter – og en annen mann som var til stede, og de bar Marte ned i stuen. Der ble hun sett av mange folk, «saa vel som af Hr. Capit. Wessell self, endog af Bye Fogden».
Wessel forsto at noe fryktelig hadde skjedd og kom i land. Gjennom generalløytnant Rodsteen ble skipets mester badsker – marinelegen – hentet for å forbinde skadene. Men de var for store. Fire timer senere døde Marte, ved sjutiden om kvelden.
«…og døde 4 time derefter»
Fire dager senere, den 17. november, ble hun begravet. I Botne kirkebok skrev presten:
«…holt ieg Ligtale over M(?)the Albrets D: som blev skut af en Stykke Kule og døde 4 time derefter… d. 13 Nov. Klokken 7 om eft.»
To forhør, én dom
Saken ble gransket to ganger. Allerede 15. november holdt Wessel selv skipsforhør om bord. Konstabelgastene forklarte at de var beordret å ta skarpet ut av alle kanonene, og de fleste hadde gjort det – men i forvirringen rundt hvilke kanoner som var blitt avfyrt underveis, ble den ene stående ladd. Ingen visste at akkurat den fortsatt hadde en kule i seg da salutten ble fyrt av.
Noen dager senere kom byfogd Niels Trustrup og de tre lagrettsmennene Niels Søfrensen, Petter Taisen og Petter Jacobsen fra Tønsberg og satte rett hjemme i Hvidts hus. Vitnene ble avhørt, skadene og blodet vist frem, kulehullene gjennom veggene beskrevet. Konklusjonen ble den samme begge steder: et ulykkelig vådeskudd som ingen kunne lastes for.
Kapteinens to ansikter
Det mest oppsiktsvekkende er hvordan Wessel selv forklarte seg. I brevet til kongen la han vekt på egen sykdom og skjøt skylden fra seg – på forhånd:
«Endelig forhør vil vise at jeg var nærmere livet enn døden da dette skjedde, og det var umulig for meg å sjekke at kanonene ikke var ladet. Men noen vil nok fare med løgn, som de pleier, og fortelle historien annerledes.»
En tøff sjøkriger som klager over helsa – og som på forhånd stempler sitt eget mannskap som løgnere. Det er et påfallende selvforsvar. Og det blir enda mer påfallende når man leser et annet brev han skrev nesten samtidig.
Samme uke, den 18. november, skrev Wessel fra «Løvendahls Gally» ved Holmestrand til kaptein Sahlgaard. Her er det ikke et ord om sykdom. Tvert imot er han den freidige krigeren som skryter av å ha forfulgt en fiendtlig fregatt helt inn under Nya Älvsborg ved Göteborg, «hvor jeg selv ikke var kjent», og som mener flåten burde brukes langt mer offensivt:
«Gud hjalp meg uskadd gjennom all deres alarm. Skytingen fra Göteborg hjalp dem ikke…»
Til en likemann er han altså den uovervinnelige helten. Til kongen – i det samme døgnet, når han trenger medynk og må vri seg unna ansvar – er han syk, hjelpeløs, og omgitt av folk som vil lyve. Det sier vel også litt om mannen bak legenden.
Regningen som aldri ble betalt
Wessel lovet høytidelig å bekoste både begravelsen og reparasjonen av det skadde huset. Men det siste vi hører i saken, er et brev fra Hans Hvidt noen måneder senere. Der klager han over at Peter Wessel aldri gjorde opp for seg – verken for skadene på huset eller for begravelsen av piken Marte Albretsdatter.
Helten – og piken
I februar 1716, etter den storslagne seieren over svenskene ved Dynekilen, ble Peter Wessel adlet og fikk navnet vi husker best: Tordenskjold. Ettertiden gjorde ham til nasjonalhelt, og historien om skuddene i Holmestrand ble til slutt en pussig anekdote om den gang «Tordenskjold besøkte Holmestrand».
Men i Holmestrand var det en ung tjenestepike som betalte for æresskuddet. Hvem hun var, vet vi ikke helt sikkert. Kirkeboken og retten kaller henne Marte Albretsdatter. Etter alt å dømme er hun Margrete Albertsdatter, født 1694 – i så fall bare 19 år den novemberkvelden hun mistet livet på trappesvalen.
Historien er godt dokumentert, men sammenfatningen og eventuelle feil står for museets regning. Kilder: rettsdokumenter fra Tønsberg tingrett, Peter Wessels egne brev til kongen og til kaptein Sahlgaard, protokoll og journal fra «Løvendahls Gally», Botne kirkebok 1713, Dr. Graaruds «Holmestrand og omegn», boken «Tordenskiold» samt avisartikler om hendelsen. Transkripsjoner ved Ivar Ståle Ertesvåg og Even Stormoen.