av Epistel av Nils Kjær, redigert av Bent Harris Evandt
Det var i en av småbyene på vestsiden av fjorden. Jeg hadde et par timer til overs i den, og det tar litt mindre enn et kvarter å overkomme alle byens severdigheter. Kirken er av tre og er det eneste av byens hus som ikke en eller flere ganger er brent. Foruten fengslet, som også har holdt seg godt for sin alder. Begge disse bygninger var dessverre avlåst, men man beroliget meg med, at de ikke inneholdt noget merkelig i det innvendige.
Jeg beså også flere av byens spisser. De beveget seg omkring ute i det fri som andre dødelige, men var lett kjennelig på den skjødesløse velvilje, hvorved de erkjente det tilbørlige i, at hattene ble støket av til ære for dem.
Byen har en eneste gate, og mitt fremmede ansikt hadde allerede på flere gangers tur og retur vært innrammet ide kondisjonerte hus’ samtlige sladrespeil. Man kunne tro at sladrespeil var overflødige under forhold som tvinger de samme mennesker til å passere de samme vinduer utallige ganger om dagen. Man kunne gå ut fra at årvåkne øyne allikevel ikke behøvde å slippe noen forbi ubesett. Det har da også vist seg at mindre bemidlede har kunnet klare seg uten sladrespeil. Men hvordan? De har måttet holde vinduet litt på klem og det ene øyet presset til gløtten, om de har skullet kunne få den nødtørftigste utsikt opp eller nedover gaten. Og i den kalde årstid er denne fremgangsmåte ytterst ubehagelig for de mindre bemidledes øyne.
Byen var blottet for enhver kafe. Det fantes en lesesal i hotellet, men der var det intet å lese – unntagen det lokale blad, og dessuten ble der nettopp holdt storvask og alle stoler var stablet opp på en umåtelig billiard. Jeg flakket igjen ut på den eneste gate og forsøkte å slå mine to timer i hjel med å betrakte vindusutstillingene. Men kolonial og manufaktur så ut her som andre steder i verden, og bokhandleren hadde innenfor sin speilglassrute riktignok et bilde av regjeringen, men av litteratur holdt han intet nyere enn Jung Stillings Levend, Ogden fikk vi allerede i skolebiblioteket, når vi forlangte «Giftas» eller «Constanse Ring».
I et hus, som skjøt seg litt frem på fortauet som om det var trukket ut av geleddet til de andres beskuelse, var brennevinsamlaget. I mangel av nogen edlere sysselsettelse skred jeg over terskelen, og en rasende dørklokke varslet om mine hensikter.
Det var et nakent og trist rom med gule vegger og en disk med en slags messingkanon, som pekte som en trussel mot den inntredende. Sparsomme gule bord med magre trekrakker fullendte inventaret. På veggene hang plaktater som advarte mot spytting og strengelige forbød tobakksrøking og usømmelig tale. Over disken var spikret med gullbokstaver det bibelspråk, at «Drankere ei heller skjørlevnere skulle arve Guds rike». For øvrig var der ingen ansats til nogen reklame for forretningen.
Ikke desto mindre var de fleste bord opptatt av gjester som så ut til å ha vennet seg il å bli innprentet avsky for lasten.
Damen ved disken møtte meg med et misbilligende blikk. Hun var kledd i grått som et høstlig landskap. Med sitt glattstrøkne, farveløse hår, sitt agatkors, sine knepne lepper og kalde øyne lot hun kundene merke, at hun i all beskjedenhet kun var ansatt som et uvillig redskap til deres fordervelse og at hun ingen som helst uegennyttig glede hadde av deres usikre vandring henad den brede vei.
Jeg forlangte ikke, men andro i sømmelige uttrykk om whisky og vann, og for å raffinere nytelsen uten å vekke anstøt, forhørte jeg beskjedent om det var mulig å få vannet kaldt. Damen svarte skarpt at jeg fikk drikke det samme vann som de andre drakk, og det viste seg at man uten håpløse protester fant seg i at det var lunkent.
I nærheten av meg satt et par halvfulle bønder og nøt akvavit. De samtalte ikke egentlig, men strålte undertiden opp under puss og dumpe inspirasjoner.
«Har j’ænte sagt det?» gjentok den ene iherdig. «Har j’ænte sagt det, Mattis? Svar meg på en ting, Mattis: har j’ænte sagt det?»
Men de fleste gjester lot til å være byens folk, av den klassesom engang for alle har satt seg ut over de kontrollerende sladrespeil og intet lenger har å risikere av den moralske opinion: Menn med løst erverv uten sosiale forpliktelser eller uten evne til å la seg tynge av dem, menn under skattegrensen med uhyggelige hjem og onde eller ulykkelige koner, menn…nei, subjekter.
På dette sted er det ikke antydet som en mulighet, men fastslått som en uunngåelighet:
Her drikker man seg ut av den medborgerlige aktelse, her drikker man seg til armod og fortvilelse, her drikker men seg til doms. Skulle man noe sted får en leskedrikk i vrangstrupen, måtte det være i dette lille kommunale Gehenna.
Hvis denne avholdsordning av utskjenkingen skyldes iver for edruelighetens fremme, må den allikevel betegnes som ytterlig forfeilet. Man gjør alt for å prege den, som tross skjelende sladrespeil setter sin fot her, med lastens merke. Hvor den som treder inn, han lade håpet fare. Har han det fælt hjemme, så er det her likeså fælt. Her er ingen hygge, ikke i lokalet, ikke hos damen.
Her skal ingenting friste unntagen det fristende. Alt som innbyr en til å konsentrere seg om det forehavende: Å søke glemsel i det substansielle.
Der kom en mann hen og satte seg ved mitt bord. Han så jeg var fremmed, sa han, og han ville tillate seg å anbefale seg til min oppmerksomhet. Jeg svarte at min tid dessverre ikke tillot meg å dvele lenge på dette oppblomstrende sted. Ellers ville satt overordentlig pris på å stifte et så smigrende bekjentskap.
«Jeg skal nemlig si Dem», sa han og trakk opp et papir opp av lommen. «Jeg er politisk forfulgt …»
Det gikk et rykk gjennom meg og jeg betraktet mannen med ny interesse. Han var riktignok iført en temmelig slitt bonjour og hans kravetøy var av ujevn hvithet, men ingen av disse omstendigheter kan i Norge gjelde for absolutt pålitelig vitnesbyrd om nihilisme. Heller ikke var der noe særlig innholdsangivende ved hans ansikt. Det var rødt, men det kunne komme av varmen. Det var poser under øynene, men det kunne skrive seg fra gjennemvåkede netter – fra sorger kanskje. Dessuten var han heller skallet, hvilket pleier å være en følge av mye hodepine. Når jeg også nevner at hans øyne forekom meg noe svømmende og han stemme noe stikkende, er det kun for diskre å antyde muligheten av at han undertiden holdt seg oppe på sin nattevakt og dulmet sine sorger eller reparerte sin hodepine i en mild stimulus.
«Jo», vedble han. «Her har De foran Dem Varg i Veum. Han og ingen annen, ja.» Varg i Veum gjentok han, som han nevnte sitt familienavn og hjemsted. «Værsgo. Ta og les.»
Han rakte meg papiret. Det var en plakat, som i måteholdne uttrykk påviste tåpeligheten av de løgner, som individet, forhenværende skjørtler Julius Sommerblom ustraffet utspredte om regjering og storting og for å forplumre begrepene hos mindre vel underrettede velgere ved den forestående folkeavstemming. For øvrig anbefales individet Julius Sommerblom til publikums overbærenhet.
«jo, jeg takker», sa han, da jeg hadde gjennomløpt papiret. «Det er en kraftig nedsabling. Det er Kainsmerket på Julius Sommerbloms panne. Gjerne for meg. Her står jeg kan ikke annet … Jeg er unnejonsvenn i liv og død. Det erklærer jeg midt for nesen på alle bondetampene».
Han sto og hispet seg i selene.
«Å ere jeg har sagt, Mattis?», skrålte bonden igjen. Som om det han hadde sagt var en viktig profeti han forgjeves prøvde å slite ut Mattis hukommelse.
«Sagt, du din idiot», henkastet mitt nye bekjentskap foraktelig. «De eneste som har sagt noe her i det siste er Julius Sommerblom og jeg. Og vi har sagt NEI med store bokstaver».
Men derpå lot han seg gli ned igjen på stolen og i et anfall av fortrolighet la han seg utover det store bordet og så meg inn i øynene og sa dempet:
«Forresten er dette min store tid – min storhet og fall unte runs. Her skal jeg si Dem, i dette fillehull har det ikke vært plass for ind… inditia-tiv…ind…individ – kort sagt: Jeg har vært en ensom mann. Jeg har skrevet utallige oppsatser til fillebladet om all slags svineri, først og fremst om vårt renovasjonsvesen. Jeg har også produsert dikt og flengende kritikk…Forkastet. Nektet opptagelse. Alle sund stengt. Men nå er isen brutt. Her står Julius Sommerbloms navn for første gang, for første gang på prent og papir og kan aldri mer utslettes…
Han sa det siste med hevet stemme og glans i blikket og satte hatten på hodet et pointerende dunk utenpå pullen.
Kilder:
VG, søndag 27. august 1905
