av Ja, du trodde kanskje vi alltid har feiret nasjonaldagen vår med barnetog, hurra rop og flagg?
Nei, slik har det ikke alltid vært. Faktisk var feiringen her i Holmestrand så laber at ungdomsforeningen erklærte den for død og sørget for en begravelse som fikk oppmerksomhet verden over.
Vi lar Jarlsberg Avis anno 1952 fortelle historien:
Et 60 års minne fra 17. mai
Da den selvstendige nasjonale frihetsfølelsen ble gravlagt i Holmestrand
Først fra 1848 og utover ble det fart og organisasjon i 17. mai-feiringen i Holmestrand, og det oppsto en tradisjon i feiringen av dagen også i vår by. Inntil året 1892, altså for 60 år siden, da det fant sted en begivenhet som er vel verdt å minnes i dag. Dr. Graarud forteller om denne begivenheten i sin bok “Holmestrandiana”, og den som igjen har skrevet ned beretningen for Graarud, er vognmann Olaf Borge i Holmestrand. Vognmann Borge var med i den ungdomsforeningen som satte hele forestillingen i scene, han var den gang 19 år gammel og er i dag, så vidt han vet, den eneste av medlemmene som lever.
Vi lar vognmann Borge fortelle: I årene forut for året 1892 hadde interessen for 17. mai dalt sterkt, fra 1889-92 var det overhodet ikke truffet noe festlig arrangement. Så tok Holmestrands ungdom affære, og i 1892 foregikk den berømmelige gravleggelsen av 17. mai.
Høsten 1891 ble det stiftet en ungdomsforening. Formann var Edv. Stange, sekretær Sigurd Levanger. Lokale hadde foreningen i postmester Levangers gård. Etter å ha diskutert hva foreningen kunne gjøre for festligholdelse av 17. mai, ble det besluttet:
«Ungdomsforeningen henstiller til byens borgere å sammenkalle et borgermøte til bestemmelse om festligholdelse av 17. mai i år 1892.»
Denne henvendelsen ble blant annet rykket inn i Holmestrandsposten, men da enhver reaksjon fra borgerne uteble, ble det besluttet på nytt:
«Da det viser seg at ingen av byens borgere vil sette seg i spissen for festligholdelse av 17. mai, sørger foreningen for en høytidelig begravelse.»
En sort fane ble anskaffet, og på den ble malt med hvite bokstaver: «Velsignet være dit Minde 17de Mai»
Samtidig ble det trykt et flyveskrift som dødsanmeldelse, omtrent slik vi gjengir det her:
«Det er vår sørgelige plikt å meddele, at vår kjære selvstendige nasjonale frihetsfølelse er avgått ved døden i en alder av 78 år, i troen på at den selvstendige frihetsfølelse fullstendig er utdødd i Holmestrand. Velsignet være ditt minne, 17de Mai.»
mai opprant, alt var stille og rolig i byen, og ut på ettermiddagen samlet ungdomsforeningen seg på Tranberghaugen under den sorte fane, hvoretter fanen ble båret av brannkonstabel Oluf Grue, med Ole Sætrang og Olaus Halvorsen (betjent hos Bettum) som fanevoktere, sydover i byen under den dypeste taushet. Toget fulgte byens hovedgate, gikk rundt nedre Gausen, tilbake til Tranberghaugen, hvor fanen ble senket tre ganger, og toget oppløst. Etter hvert som toget skred frem gjennom gatene, sluttet flere og flere av byens borgere seg til, slik at toget formet seg som et virkelig sørgetog.
Denne begivenheten ble dagen etter omtalt i de fleste av landets aviser, ja til og med i aviser i Amerika. Noen timers tid etter sørgetoget såes imidlertid en annen prosesjon med en del folkeskolebarn med en hvit fane, hvorpå det var malt: «Kom ikke her og snakk om dødsfall, Vi redder livet vi – i nødsfall.»
Holmestrandsposten søkte i referatet om 17. mai å redusere hele demonstrasjonen til en barnestrek, men det var det ikke. Den var et ord i rette tid, kanskje noe krasst fremsatt, men meget virkningsfull i alle fall. For året etter var det et stort tog med va. 300 deltakere med faner og flagg, selv om damene i toget ennå gikk med en gul stripe i den nasjonale sløyfen.
