Harriet Backer

I dag, en regnfull søndag ettermiddag, vil jeg forsøke å skrive noe om meg selv, om mitt liv. Jeg må vel i de utilstrekkelige notatene tidligere ha fortalt at jeg er født i Holmestrand 21. januar 1845. Mine foreldre var konsul Nils Backer, av firmaet Chr. Backer & Søn, skipsreder og handelsmann, og Sofie Backer, født Smith-Petersen fra Grimstad. Backer-slekten er av hollandsk opprinnelse, kom til Holmestrand fra Holland omkring 1650, og har siden levd der under gode kår som skippere, handelsmenn og skipsredere.

Jeg tror at det må ha vært noe spesielt i slekten på den tiden. Det forekommer meg alltid at vårt hjem var det lykkeligste og beste jeg noensinne har kjent. Vi var bare fire søstre, og alle minner fra den lille byen og hjemmet er bare fredelige og skjønne.

Min fars familie var svært musikalsk, og det samme gjaldt min bestemor, Agatha Aasilla Backer, som i sin ungdom skal ha vist betydelig talent for komposisjon. Hun skal også ha vært maler – i alle fall finnes det i Stavanger Domkirke en portrettgruppe av en donatorfamilie, antageligvis Backer, fra omkring den tiden.

Min far sang vakkert og improviserte på bestemorens gamle klaver i stuen, som i barndommen også var vårt barnekammer.

Det viste seg også at min yngre søster Agathe hadde arvet dette talentet. Allerede i femårsalderen begynte hun å komponere små melodiske stykker. Før hun enda hadde lært å spille, forsto mine foreldre straks hvilken begavelse hun hadde.

Jeg forteller dette fordi ingenting i mitt liv har hatt en slik innflytelse på meg eller vært av så stor betydning for meg som min søsters musikalske talent gjennom hele barndommen i Holmestrand.

Av kunst så vi ellers ingenting. Den gamle maleren Calmeyer, hvis hustru drev skole i Holmestrand, var imidlertid min første lærer i tegning. Han sa straks – ikke bare om meg, men også om mine søstre – at vi hadde utmerkede anlegg, og han interesserte seg mye for oss.

Så var det en gammel herre, skolebestyrer Løwenskjold, som underviste ved borgerskolen og var en ivrig amatørmaler. Jeg husker hvor sterkt han fascinerte meg når jeg så ham sitte ute på Drammensveien, den nye veien, med staffeliet sitt.

Jeg tegnet selv, og det gjorde også mine søstre. Vi satt stadig oppe på barnekammeret og tegnet, særlig om vinteren, da vi ofte var forkjølet og måtte holde oss innendørs i de kaldeste månedene.

Alt dette er bare gode minner – min fars stemningsfulle improvisasjoner i skumringen, Agathes konstante komposisjoner med stadig nye motiver, og våre tegninger, som vi alle drev med uten opphold. Vi tegnet uavbrutt, alt vi kunne forestille oss, og lot fantasien løpe fritt.

I tolvårsalderen flyttet vi inn til Kristiania, og jeg må ha vist størst talent for tegning i mine foreldres øyne, for jeg fikk et løfte fra min mor: dersom jeg ville gå med på å slutte med pianospillet, skulle jeg få lov til å lære å male når jeg ble voksen.

Det er også sikkert at jeg var den minst musikalske av oss fire søstre, skjønt ingenting i verden har gitt meg større glede enn musikk, og jeg har alltid ansett den som den høyeste av all kunst.

Jeg fikk da også begynne å male straks etter konfirmasjonen. Jeg gikk på Eckersbergs malerskole, tegnet gipsfigurer og begynte til og med å male etter modeller. Senere kom jeg til Christen Bruun, og til slutt til Bergslien, hvor jeg var elev i flere år. Han oppmuntret meg sterkt til å fortsette.

I disse ungdomsårene reiste jeg mye sammen med min søster Agathe i utlandet. Det var ikke først og fremst for min egen utdannelse. Da min søster Agathe var sytten år gammel, sendte Kjerulf henne til Berlins konservatorium. Jeg tror våre foreldre mente hun var for ung til å være der alene, så vår eldste søster fulgte henne det første halve året og tok sangundervisning der.

Deretter reiste far med meg til Berlin, slik at jeg kunne avløse henne, og jeg fikk en lærer der nede. Jeg malte med en ung mann, Alfons Hollander, som var en utmerket lærer. Under hans veiledning kopierte jeg et kvinnelig hollandsk portrett av Palma og noen engler etter Rubens, fragmenter av et større bilde.

Berlinmuseet var den første store kunstsamlingen jeg noensinne hadde sett, og det var en høytid og en lykke å få stå der og kopiere. Senere reiste jeg også sammen med min søster til Leipzig, hvor jeg kopierte i museet uten lærer. Vi dro videre til Köln, Weimar og Firenze – men nådde jeg frem til et mål?

Jeg tror det var i 1870 at vi tilbrakte vinteren i Italia. Der hadde jeg en lærer, en sveitserdame, Signora Friis, som hadde utført betydelige freskomalerier. Hun var en utmerket lærer; jeg øvde meg i tegning under henne, men jeg tror det hadde en begrensende innflytelse på meg at hennes kunst var ukoloristisk og tørr.

Alle disse reisene var, som sagt, ikke arrangert for min skyld. Jeg reiste egentlig alltid for å følge min søster Agathe, men de fikk likevel stor betydning for meg. Jeg fikk se de gamle mesternes arbeider, som fra første stund vakte min dypeste beundring, og jeg fikk leve for mitt studium, selv om det ikke ble drevet etter noen bestemt kunstnerisk plan.

Den gang våget jeg ikke å tro at jeg selv kunne bli en utstillende kunstner. For meg sto dette målet svært høyt, men jeg visste godt – og hadde alltid visst – at jeg ikke ville klare å leve uten å tegne og male. Likevel var det vanskelig for meg å tro på min egen evne. Bergsliens rosende uttalelser kunne nok gi meg håp, men ikke nok til at jeg fullt ut våget å tro at jeg kunne bli kunstner.

Det var ikke slik på den tiden at en ung pike nødvendigvis skulle ha en livsstilling. Vi fikk lov til å arbeide med vår utdannelse og studere det vi hadde lyst til, uten at det ble stilt krav om at vi måtte velge et bestemt fag. På samme måte gikk jeg i guvernanteklassen, uten noen gang å ha tanker om å bruke mine kunnskaper som lærerinne.

Først da jeg ble 29 år og fremdeles ugift, gikk det opp for mine foreldre at jeg måtte reise ut i verden utelukkende for mine studiers skyld, med det bestemte formål å bli malerinne. Jeg dro da til München – jeg tror det var i 1874 – og tilbrakte der fire storartede studieår, som trolig var den lykkeligste tiden i mitt liv. Det var sent jeg kom ut, men jeg har siden forstått at dette var min store lykke.

Hadde jeg blitt sendt ut for å studere allerede i ungdommen, ville mine foreldre utvilsomt ha rådført seg med alle kunstforstandere og sannsynligvis valgt Düsseldorf, hvor Tidemand, Gude, Morten Müller og Seache, alle kjente malere, oppholdt seg og hadde studert.

Men for meg ville Düsseldorf aldri ha passet. Jeg priser meg lykkelig over at jeg kom til München sammen med et yngre kull av malere – Eilif Peterssen, Werenskiold, Munthe, Skredsvig, Rusten og Kitty Kielland. Alle disse var friske, sterke personligheter, nye krefter som sto klare til å opponere mot det konvensjonelle i tegning og komposisjon, og som samtidig hadde et friskt og personlig fargesyn.

Noen av mine bilder ble utstilt der og ble straks solgt. Jeg arbeidet under Keigalie og malte blant annet En liten Rødhette og En krøplingkone – men de var nok konvensjonelle arbeider.

Det første året i München hadde jeg en tysk lærer, portrettmaleren Herr Linder. Han var en fin kolorist, men manglet helhetssyn. Hans teknikk var raffinert i detaljbehandlingen, men han var upplastisk, uten sans for helhet og form.

Imidlertid gjorde Eilif Peterssen akkurat på denne tiden stor suksess med sitt maleri Thorben Oxes dødsdom. Han fikk, som kjent, tidlig et stort navn, så ung som han var. Og nettopp fordi han var så ung, ba jeg ham en dag om å være min lærer. Vi var kamerater, og kanskje hadde han fortsatt litt respekt for meg fordi jeg var den eldre av oss. Men han var en ypperlig lærer, og jeg hadde den største respekt for ham – like stor som for den eldste professor.

Hans korrigeringer var inngående, alltid interesserte, fullstendig sannferdige og skarpe, men også fulle av ros og glede når han så talent. Ingen har hjulpet meg så mye frem som han. Han holdt motet mitt oppe, og hans frie, inderlige kjærlighet til naturen, hans varme begeistring for de gamle mestere i Berliner- og München-galleriene, og ikke minst hans egen frodige produksjon i disse ungdomsårene, fikk den største betydning for min utvikling.

Heyerdahl var også i sin første, lovende periode på denne tiden – genial og barnlig, alltid original. Jeg tror vi som studerte der samtidig var like lykkelige over den sterke beundringen vi følte for hverandre innbyrdes, som vi var over resultatene av vårt eget arbeid.

For min egen del malte jeg portretter og aktstudier, og etter hvert også flere bilder som ble utstilt i kunstforeningen der nede. En lærd mann var et av dem – sterkt påvirket i komposisjonen av gamle malerier. Det ble innkjøpt av Kristiania Kunstforening, men det var slett ikke morsomt å se det igjen på en senere utstilling i kunstforeningen i fjor.

Et annet bilde, helt annerledes i uttrykk, var mer naturalistisk – En datter som tar avskjed med sin syke far i et småborgerlig hjem. Moren står som en gråtende ryggfigur, og Münchens bybud er i den halvåpne døren med kofferten på ryggen. (Dette bildet var naturligvis heller ikke særlig godt, men fotografiet av det skaffet meg senere en friplass i Paris på en malerskole hvor Bonnat og Gérôme korrigerte.)

Før jeg reiste fra München, måtte jeg i 1877 male et ordentlig bilde. Det ble et gammelt bondeinteriør fra Schliersee, datert til 1500-tallet. Jeg malte En kniplerske, en kvinne i datidens drakt som sitter hensunket i triste tanker foran kniplingene sine. Jeg kalte det Solitude, og det ble senere utstilt på Parisersalongen i 1880, hvor det fikk en Mention honorable og ble omtalt i tidsskriftet Beaux-Arts med en meget rosende anmeldelse.

I 1878 mottok jeg Schaffers legat og reiste til Paris for å oppleve verdensutstillingen. Her var jeg så heldig å komme inn i et dameatelier hvor Bonnat og Gérôme korrigerte, og senere også en tid Bastien-Lepage. Det første året tegnet jeg utelukkende, for jeg følte tydelig hvordan opplæringen i München-skolen hadde lagt vekt på elegant detaljarbeid på bekostning av den plastiske helhetsvirkningen.

Selv om jeg fikk mye ros fra mine lærere i Paris, husker jeg hvordan Bonnat en gang forvirret meg fullstendig under en av sine korrigeringer ved å si: “Oui, c’est très bien; mais ce n’est pas comme ça.” (Ja, det er veldig bra, men det er ikke slik.)

Han var en fremragende lærer, og en dag gjennomgikk han tegningen min på en slik uforglemmelig måte, med så klar en kritikk, at det gikk et lys opp for meg. Han påpekte hvordan mine vakre detaljer manglet en større sammenheng, og jeg forsto plutselig hva som var det viktige – hovedsaken. Dette ble en innsikt jeg alltid senere har hatt for øye, og det ble klart for meg at dette måtte være mitt fokus både i tegning og koloristisk arbeid.

Det var lykkelige år, og de ga meg håp og mot. Mine lærere hadde kun sett tegningene mine de første årene, og da jeg ba om en attest i forbindelse med min søknad om statens stipendium, ble jeg oppfordret til å vise frem et maleri. Med både trygghet og ærefrykt la jeg da frem mitt interiør fra Schliersee, som jeg tidligere ikke hadde våget å vise frem, da jeg selv anså det som mislykket.

Jeg tror aldri jeg har vært så lykkelig i mitt liv som da Gérôme lukket mappen og sa: “Je vous fais mon compliment, Mlle.” (Jeg gratulerer Dem, frøken.) Og da Bonnat slo meg på skulderen og sa: “Voilà une petite femme, qui a du talent.” (Der har vi en liten dame med talent.) Så skrev han i attesten: “Mlle Backer est née peintre, et elle fera un jour honneur à sa patrie.” (Frøken Backer er født som maler, og en dag vil hun bringe ære til sitt fedreland.)

Ja, det var lykke og glede! Bildet fikk en ypperlig plass på Salonen, ble tildelt Mention honorable og fikk strålende kritikker. Det ble solgt ved utstillingen i Göteborg og senere loddet ut. Dessverre vet jeg ikke hvor det befinner seg nå.

Mitt neste bilde på Parisersalongen var Andante – et navn som kanskje ikke er så lett å forstå. Men jeg var ennå påvirket av München-skolen, og ser jeg tilbake, ville jeg nok nå gitt bildet et enklere og mer beskrivende navn.

Interiøret var hentet fra Hôtel Cluny – et vakkert, gammelt rom med et gyllent flygel og en harpe i et hjørne. En ung dame i napoleonsk drakt av rosa atlask sitter og spiller. Stavanger faste galleri eier dette bildet. Det ble også utstilt på Salonens Cionaise og fikk kritikker som gjorde meg glad.

Så var jeg under min tid i Paris ni måneder i Bretagne, i Rochefort-en-Terre. Det var vel i 1883–84. Opprinnelig var hensikten å være der bare i sommermånedene, men som vanlig var jeg ikke ferdig da de andre malerne reiste, og jeg ble der helt til mars, like før innleveringen til Salonen.

Jeg medbrakte tre bilder. Venskab var ett av dem, men det som samlet mest oppmerksomhet blant kunstnerne rundt meg, var et bondeinteriør med en kone og en gutt som spiser ved et langbord, omtrent som i en norsk stue. Dette bildet ble godt mottatt på Salonen og ble senere kjøpt av sølvbryllupskomiteen til kong Oscar. Det henger vel fortsatt i Kunstnernes Hus i Kristiania.

Et annet bilde, det beste tror jeg, eies av Eilif Peterssen, som kjøpte det fra den første eieren i bytte mot et landskapsmaleri han selv hadde malt. Det er for øyeblikket utstilt i København.

Det tredje bildet bar tittelen Fourre-tout – et slags forrådskammer eller pulterrom, hvor en kone og en ung pike i bretonsk drakt sitter og plukker gjær. Dette bildet eies av enkefru Plaltie.

Jeg ble altså i Paris i ti herlige studieår, frem til 1899. Det var hardt å reise derfra, foruten arbeidet var min store glede der vennskapet med Jonas Lie og hans hustru. Ingen kunstner har hatt større glede av disse to herlige menneskene enn jeg.

Men jeg følte at jeg måtte hjem – hjem for å male norsk natur og norske motiver. Det har jeg da forsøkt å gjøre siden min hjemkomst, og jeg vet ikke om det egentlig er noe å fortelle om denne tiden. Det ville bli så vidløftig.

Mine studiereiser i Lille-Evedal, hvor jeg tilbrakte fem deilige, uforglemmelige somre sammen med Arne Garborgs familie og Ivar Mortens, har satt dype spor i mitt arbeid. Jeg har malt adskillige landskaper derfra, og enda er det mange jeg gjerne skulle ha malt.

Blant bildene fra denne tiden er Kortspillerne i Galleriet Kol, hvor Garborg og fruen sitter mens en mann i Botnstua klimprer på fiolin. Dette maleriet eies av redaktør Thommesen. Et annet betydelig verk er Deres bilde i Trondheim, som jeg anser som det beste jeg malte der oppe.

Senere har jeg tilbrakt kanskje fire somre på studiereise i Stange, hvor jeg bodde på prestegården og hadde det godt hos prost Jacob Kielland. Dette var trolig i årene 1918–1919.

Fra denne perioden stammer En dåp i Stange, som eies av min medkonfirmant og min tidligere guvernante, fru Ragna Nielsen. Et annet verk fra Stange er En altergang, som eies av Olaf Schou. Dette er mitt sist utstilte bilde og vel mitt mest betydelige arbeid, i alle fall som foretakende. Så vidt jeg husker inneholder det 16 eller 18 figurer.

Et landskapsmaleri fra Stange eies av Th. Lammers og vil bli utstilt på denne høstutstillingen.

De siste tre somrene har jeg arbeidet i Oppdal kirke med et stort og vidløftig bilde. Det er et underlig, mystisk kirkeinteriør med rosemaling, og arbeidet har vært krevende – ikke minst med å skaffe de mange modellene. Heldigvis fikk jeg hjelp av en som både overtalte folk til å stå modell og selv stilte opp i alle roller.

Kirken er fullkommen vakker i arkitektonisk henseende, synes jeg, og fylt av mystikk. Likevel lider jeg for øyeblikket av den verste Katzenjammer (tungsinn), og jeg tviler ofte på om jeg vil klare å innordne denne frodige ornamentikken i et helhetlig malerisk uttrykk. Også her trenger jeg modeller til en syngende menighet, men innhøstingen – slåtten, skuringen, potetopptakingen – opptar alles tid. Med utholdenhet går det vel. (Jeg tenker alltid på meg selv som den standhaftige tinnsoldat!)

Siden mine foreldres død, og gjennom de siste 25 årene, har jeg ikke eid annet enn det jeg selv har tjent på min kunst. Derfor opprettet jeg for ti år siden, tror jeg, en malerskole – først sammen med Christian Krohg, senere i ett år med Eilif Peterssen, og da han reiste, en vinter sammen med Gustav Wentzel. De siste fem til seks årene har jeg drevet den alene.

Det har alltid vært en akt-skole, og de fleste yngre kunstnere, både kvinner og menn, har vært mine elever. Det har vært et interessant arbeid, og jeg har selv lært mest av dette uavbrutte studiet av akt år etter år. Men det har tatt altfor mye av min tid, slik at mitt eget vinterarbeid knapt har vært å regne.

Hva mer jeg skulle kunne fortelle om mitt liv, begriper jeg ikke. Dette handler jo bare om mitt arbeidsliv – men hva er det ellers?

Jeg har alltid vært et lykkelig menneske. Mine personlige sorger og skuffelser har jeg alltid kunnet bære, og når det gjelder gleder, har jeg ikke kunnet fryde meg over noe annet enn musikk – den har for meg alltid stått over kunsten.

Mine søskens og venners gleder og sorger har fylt mitt liv, og jeg synes det har vært rikt og godt, selv om jeg knapt har opplevd noe personlig utenfor arbeidet.

Mer er det vel ikke å fortelle – i alle fall ikke noe som kan fortelles. Jeg er redd for at jeg verken har klart å gi Dem et innblikk i min karakter eller å skape et levende bilde av mitt liv og dets følelser for Dem.

Frøken Kitty Kielland og jeg bodde sammen i en liten atelierleilighet i Rue de l’Université. Mine beste minner derfra, utenom arbeidslivet, er vennskapet jeg knyttet med Jonas Lie og hans hustru, Thomasine.

I hui og hast har jeg skyndet meg gjennom livet for å finne frem til opplevelser, og dette er alt.

Teksten er Harriets egne ord i et utkast til en selvbiografi. Dokumentet er transkribert av Nasjonalbiblioteket. Holmestrand Museum har oversatt til moderne norsk.

Kilde:
Nasjonalbiblioteket