Agathe Backer Grøndahl

Barndom og tilknytning til Holmestrand

Et hjem i musikkens og dannelsens tjeneste

Agathe Ursula Backer ble født 1. desember 1847 i Holmestrand, som den tredje av fire døtre i et hjem preget av velstand, estetikk og strengt regulert dannelse. Foreldrene hennes var konsul Nils Backer, skipsreder og handelsmann i det velrenommerte firmaet Chr. Backer & Søn, og Sofie Smith Petersen fra Grimstad – en kvinne med fast moral, stor kjærlighet til barna og en ufravikelig sans for orden​.

I Harriet Backers erindringer, skrevet mange år senere, lyser det gjennom hvor dypt preget barna ble av foreldrenes verdier – og hvor sentralt musikk, disiplin og kreativitet stod i det daglige livet. Det store huset i Holmestrand var bygget til Agathes besteforeldre og ble bebodd av flere generasjoner. Her var det selskapsliv, dansekvelder, og en streng, men kjærlig husholdning:

«Det ble alltid spilt Whist hver eneste dag, sommer og vinter. Klokken 5 – kanskje 6 – ble whistbordet ordnet i storstuen. Bestemor, bestefar, jomfru Andrea; i huset bodde også deres gifte datter, fru Laura Røed, og min mor, Sofie Backer. […] Disiplinen i huset var stor. Guttene måtte stå til bords – pikene fikk sitte»
– Harriet Backer, barndomserindringer​

Agathe vokste opp med søstrene Harriet, Inga og Magga (Margrethe). Alle viste tidlig kunstneriske evner – de tegnet, komponerte og spilte, og fikk undervisning av blant andre maleren Calmeyer og skolebestyrer Løvenskiold. Men det var Agathe som lyste sterkest i musikken.

«Det viste seg at min yngre søster Agathe hadde arvet dette talentet. Allerede i femårsalderen begynte hun å komponere små melodiske stykker. Før hun enda hadde lært å spille, forsto mine foreldre straks hvilken begavelse hun hadde.»
– Harriet Backer, selvbiografiske notater

Faren, Nils, sang vakkert og spilte improvisasjoner på farmorens gamle klaver. Hver kveld etter middag kom han opp på barneværelset og spilte for døtrene mens han diktet eventyr. En av disse historiene inspirerte den fem år gamle Agathe til sin første komposisjon – et øyeblikk som skulle bli stående som begynnelsen på et livsverk​.

Bestemors navn og arv

Navnet Agathe bar hun etter sin farmor, Agatha Aasilla Christensen, som selv var en dyktig pianist og komponist. Harriet forteller at bestemoren spilte for barnebarna sin egen menuett, som senere ble utgitt av Agathe selv sammen med en vals av tante Laura. Bestemoren satt hver dag ved vinduet i huset i Holmestrand, og styrte husholdningen med nøyaktig klokkeslett. Hun gikk aldri ut – men visste alltid hva som foregikk i byen:

«Hun løftet kokett på brillene og svarte ‘Hva nytt, bror Christen?’»
– Harriet Backer, barndomserindringer​

Også Agathe visste tidlig hva navnet forpliktet til. I et brev til venninnen Gonka, skrevet som tolvåring i 1860, da familien for lengst hadde flyttet til Christiania, sier hun – med sorg og alvor – at hun selvsagt måtte til Holmestrand for å besøke sin syke bestemor:

«Jeg kunde naturligviis ikke undlade at reise til Holmestrand, naar hun ikke selv tror hun skal komme sig, og jeg, eftersom jeg heder Agathe efter hende, er hendes Kjæledægge, efter hvad Folk siger.»
– Agathe​ i brev til sin kusine Gonka

Brevene til Gonka gir oss et sjeldent innblikk i det unge sinnets følelsesregister: glede, ansvar, kjærlighet og sorg – alt uttrykt med språklig overskudd og modenhet. I et tidligere brev, bare fire dager før, hadde hun boblet over av forventning til å komme på besøk:

«Hvis Du nu ikke angrer det, men endnu vil have mig til Dig, saa – kommer jeg nok! […] Hils Onkel og Tante og – især Snehvid! Tænk, at ride paa Snehvid!»
– Agathe​ i brev til sin kusine Gonka

Den raske overgangen fra barnlig glede til voksen alvor viser oss ikke bare en sensitiv personlighet – men også en indre styrke som skulle bære henne gjennom livets mange kamper.

En arv av kvinner og kunst

I Backer-slekten fantes både skipsredere og billedkunstnere. Det ble sagt at bestemoren malte, og at et portrett i Stavanger Domkirke kunne være av en Backer-familie. Familien ble kalt «de fornemme» i Holmestrand, og var respektert både blant byens egne og tilflyttere. Agathe vokste opp i et hjem der «alle tjenestefolk kalte besteforeldrene ‘Far Christen’ og ‘Mor Agathe’» – en praksis som, ifølge Harriet, gjaldt hele byens elite​.

Men familien var også preget av kjærlighet, kunstnerisk frihet og toleranse. Ingen stilte krav til at døtrene måtte velge yrke – men alle ble møtt med alvor når de viste talent. Harriet fikk som ung et løfte om å lære å male, dersom hun sluttet med piano. Agathe, derimot, fikk alle dører åpnet mot musikken.

«Det forekommer meg alltid at vårt hjem var det lykkeligste og beste jeg noensinne har kjent.»
– Harriet Backer, barndomserindringer​

Holmestrand som tonegrunn

I 1857, da Agathe var ti år gammel, flyttet familien til Christiania. Det var et livsvalg styrt av ambisjon – ikke for å flykte fra Holmestrand, men for å gi Agathe og søstrene muligheten til å utvikle sitt talent fullt ut. Holmestrand forble likevel en klangbunn i hennes identitet: som et barndommens tonalt rom, der musikken først steg fra tangenter og historier. Der hun lærte å lytte, føle og uttrykke seg. Der en bestemor lærte henne strenghet og ømhet. Der farens improvisasjoner blandet seg med havets bølger og ble til barnekomposisjoner med fremtid i seg.

Musikalsk utvikling og utdanning

Et talent for stort for barneværelset

Da familien Backer flyttet til Christiania i 1857, var Agathe ti år gammel – og allerede et musikalsk underbarn. Hun spilte uten noter og improviserte melodier som om hun alltid hadde visst hvordan. I Christiania fikk hun undervisning av Otto Winter-Hjelm, og deretter av komponisten Halfdan Kjerulf, som skulle bli avgjørende for hennes videre utvikling.

Kjerulf skjønte umiddelbart at Agathes talent var av en helt annen størrelse enn man vanligvis møtte, og han så det som sin oppgave å hjelpe henne frem – ikke bare som pianist, men som komponist. Det var han som først oppmuntret henne til å skrive egne verk, og det var han som tok det modige steget å gi familien råd om å sende datteren til utlandet – mot datidens normer for unge kvinner​Kilder fra nettet.

Men han nølte. For selv om han støttet hennes utdannelse, advarte han henne også – i et sitat som avslører samtidens dobbeltmoral:

«Gå De Kvindens almindelige Vei hvis Gud forunder Dem det, og tag så Kunsten med Dem som et herlig Smykke hvormed De kan lyse op omkring Dem, men forlad ei denne Vej for at blive Concertspillerske.»
– Halfdan Kjerulf

Agathes svar var krystallklart – og står igjen som en programerklæring for hele hennes liv:

«jeg elsker Kunsten saa høit at Længselen efter at beherske den er ubeskrivelig.»
– Agathe i brev til Kjerulf

Berlin: Døren til Europa

I 1865 – bare 17 år gammel – reiste Agathe til Berlin for å studere ved Theodor Kullaks prestisjetunge klaverakademi. Samtidig tok hun komposisjonstimer med Richard Wuerst ved Akademie der Tonkunst. Dette var et modig og uvanlig valg for en norsk kvinne på den tiden, og det innebar både språklige, kulturelle og sosiale utfordringer.

Ifølge søsteren Harriet var det for risikabelt å sende Agathe alene, så deres eldste søster fulgte henne det første halve året. Deretter tok Harriet selv over – ikke for sin egen utdanning, men for å støtte Agathe:

«Alle disse reisene var, som sagt, ikke arrangert for min skyld. Jeg reiste egentlig alltid for å følge min søster Agathe, men de fikk likevel stor betydning for meg.»
– Harriet Backer

Det var en søskenrelasjon bygget på respekt, kjærlighet og felles kunstnerisk forståelse.

I Berlin studerte Agathe i tre år, og utviklet seg raskt. Hun skrev orkesterverker allerede som elev, og avsluttet oppholdet med å fremføre Beethovens Keiserkonsert med stor suksess. Dette ble hennes virkelige debut som utøver – og signalet om at en internasjonal karriere var i emning.

En kvinnelig komponist i mannsverden

Det er viktig å forstå hvor grensesprengende dette var. Å være kvinne og komponist i 1860-årene krevde mer enn talent. Det krevde urokkelig vilje, støtte hjemmefra og mentorer som torde å se forbi kjønnsstereotypiene.

I nekrologen etter Agathes død, ble det skrevet:

«Ingen Kvinde i vort Land, og faa Kvinder i hele Verden, har som Fru Backer Grøndahl hatt Tonedigtningens Gave […] Alt hun skrev bærer preg av hendes Varsomhed – hun ville ikke sende fra seg noe som ikke var godt nok til å bære hendes Navn.»

Agathe var perfeksjonist – og selvkritisk. Hun komponerte fordi hun måtte, men hun viste ikke frem et eneste verk før det var ferdig formet, pusset og gjennomarbeidet.

Karriere og gjennombrudd

En debut som varslet storhet

Agathe Backer Grøndahls offisielle debut fant sted i Christiania i 1868, kort tid etter at hun vendte hjem fra musikkstudier i Berlin. Konserten ble ledet av Edvard Grieg, som dirigerte Det Philharmoniske Selskab. Agathe fremførte blant annet Beethovens Keiserkonsert – det samme verket som hadde kronet hennes studier hos Theodor Kullak. Hun imponerte publikum og kritikere med teknisk briljans, følsom tolkning og en selvsikkerhet som sjelden var sett hos en norsk pianist – særlig ikke en kvinne.

Debuten markerte starten på en utøvende karriere, men også på noe mer: et liv som komponist, lærer og formidler – og som en pioner i norsk musikkliv.

Tyske toner og norsk vilje

Agathes tidlige verk var sterkt preget av den tyske romantiske tradisjonen, særlig Schumann og Mendelssohn, men hun satte sitt tydelige avtrykk. Sangene og klaverstykkene hennes viser en sjelden evne til å tolke tekst og uttrykke stemninger. I 1873 skrev Bergens Tidende i en anmeldelse av romansen Til mit Hjertes Dronning:

«Vi nævne fortrinsvis denne, fordi den forekommer os at give det klareste og fyldigste Indblik i en Begavelse, der ogsaa og maaske fornemmelig i denne Retning maa erkjendes at være af særdeles fremragende Natur. […] Naar vi derfor i Frkn. Backers Kompositioner overhovedet og specielt i ovennævnte Romance maa erkjende ikke alene Tilstedeværelsen af en intelligent og poetisk beaandet Opfatning, parret med en langt fremskreden Udvikling i Stoffets tekniske Behandlingsmaade, men tillige en virkelig udpræget Ejendommelighed […] – saa forekommer det os som sagt, at denne Side af vor talentfulde Landsmandindes Begavelse fortjener at nævnes med ikke ringere Grad af Anerkjendelse og Beundring.»
– Bergens Tidende, 13. oktober 1873

Denne anmeldelsen viser hvordan Agathe gradvis vant anerkjennelse for sin komponiststemme – i en tid hvor mange fortsatt mente at kvinner manglet den «kraft og energi» som krevdes for stor kunst.

Vennskap og gjensidig respekt: Agathe og Edvard Grieg

Agathe og Grieg var nesten jevngamle og utviklet tidlig et varmt og gjensidig beundrende vennskap. Grieg så på henne som en av de fremste tolkerne av sin musikk og ønsket spesifikt at hun skulle fremføre hans klaverkonsert i a-moll under Musikkfesten i Bergen i 1898. Hun sa ja, til tross for at hun da allerede slet med hørselstap og dårlig helse. Det ble en kunstnerisk seier.

De dediserte også verk til hverandre: Grieg tilegnet henne sin Vinjesanger, og Agathe svarte med Sange ved Havet, op. 17.

Etter hennes død i 1907 – samme år som han selv døde – skrev Grieg et gripende minneord:

«Kunde en Mimose synge, vilde der vælde Klang frem fra den som fra Agathe Backer Grøndahls skjønneste, intimeste toner.»
– Edvard Grieg, dagboknotat, 1907​

Vennskapet deres var ikke bare et møte mellom to store navn, men mellom to sjeler som forstod musikkens dypeste språk – det usagte.

Internasjonal anerkjennelse

Etter debutårene i Norge turnerte Agathe i Tyskland, Danmark og Storbritannia. I London og Birmingham (1889–1890) ble hun møtt med stor entusiasme. George Bernard Shaw, som den gang var en aktiv musikkritiker, omtalte henne som:

«One of the greatest pianists in Europe.»
– The Star, 1889

Hun opptrådte med orkester og solo, men også som akkompagnatør for sine egne sanger – ofte sunget av kvinnelige solister, blant annet Nina Grieg.

Hun fikk undervisning og inspirasjon fra stjerner som Hans von Bülow og Franz Liszt, og utviklet både sitt klaverspill og sin komposisjonsstil i kontakt med det europeiske kunstmusikklivets sentrum.

En karriere i to retninger

I 1875, på høyden av sin suksess, ble Agathe tilbudt en ledende stilling ved Peabody-konservatoriet i Baltimore, USA – en enestående mulighet for en norsk kvinne på denne tiden. Hun takket nei​Kilder fra nettet.

Samme år giftet hun seg med kordirigenten og sangpedagogen Olaus Andreas Grøndahl. Det ble et partnerskap både i livet og i kunsten. De fikk fire barn, og Agathe valgte et liv som kombinerte offentlig virke og familieansvar. Hun fortsatte å undervise, komponere og gi konserter – men i et mer innadvendt tempo.

Hun skrev:

«Der er ingen Glæde saa stor som den at komponere, skabe noget virkelig Skjønt […] som river sig løs fra ens indre Sjeleliv og gaar ind i andres.»
– Agathe i brev til sønnen Fridtjof

Dette var hennes kall – og det slapp hun aldri tak i, selv da hørselen begynte å svikte.

Kvinnekamp og samfunnsrolle

En kvinnelig komponist – på alvor

I en tid da kvinner ikke engang hadde stemmerett, komponerte Agathe Backer Grøndahl over 400 verk: romanser, klaverstykker, kantater og orkesterverker. Hun var ikke bare Norges fremste kvinnelige komponist – hun var en av de fremste komponistene, uavhengig av kjønn. Likevel ble hun, som så mange kvinner før og etter henne, ofte redusert til rollen som “følsom kvinne” eller “huslig heltinne”.

I et intervju med George Bernard Shaw fortalte hun at hun komponerte om natten etter at barna var lagt – en detalj som har blitt tolket som bevis på at hun underordnet seg en konvensjonell kvinnerolle. Men sannheten er langt mer kompleks.

Agathe var ikke passiv. Hun deltok i kvinnebevegelsens kulturliv og var medlem av Norsk Kvinnestemmerettsforenings Klub, grunnlagt av blant andre Gina Krog og Anna Rogstad i 1891. Klubben samlet kvinner til musikk, samtale og solidaritet. Her opptrådte Agathe regelmessig med egne verker, og hun ble ansett som en viktig kunstnerisk stemme i bevegelsen​.

Som Pauline Hall uttrykte det i 1947:

«Hun er blitt et symbol, eller kanskje heller en fane for kvinnelige komponister – en stimulans for dem som forsøker å bane seg vei.»

Nytaarsgry: Et kamprop i tone og ord

Agathe Backer Grøndahls mest eksplisitte bidrag til kvinnekampen kom i 1902, da hun skrev musikken til kantaten Nytaarsgry. Teksten var forfattet av Gina Krog som en hyllest til Aasta Hansteen, en av Norges tidligste og mest radikale kvinnesakspionerer – kjent for å bære ridepisk i Kristianias gater «for å slå tilbake mot århundrers fornærmelser mot kvinner».

Verket ble uroppført i Universitetets Festsal under det Nordiske kvinnesaksmøtet i Kristiania, der Backer Grøndahl selv satt ved klaveret og ledet Den Kvindelige Handelsstands Sangforening. Avisene var fulle av ros:

«Kantaten gjorde et gribende Indtryk, varmt og stemningsfuldt som den blev sunget under Fru Grøndahls egen Ledelse og Flygelakkompagnement.»

Nytaarsgry var ikke bare et kunstverk – det var en visjon om et nytt århundre, et gjennombrudd for «alverdens kvindekraft». I musikken gikk lytterne fra «famling i mørket» til det Aasta Hansteen kalte «sol-frembruddet» – et bilde på kvinnefrigjøring.

Et liv i handling, ikke i slagord

Agathe var aldri agitator i avisspaltene. Hun marsjerte ikke i gatene og kastet ikke stein slik som Dame Ethel Smyth, hennes britiske samtidige. Men hun brukte musikken – og sin synlighet – til å fremme kvinnekampens budskap i konserthus og salonger.

Hun viste, med sitt liv og sin kunst, at kvinner kunne være skapende, ledende, toneangivende. Hun valgte å komponere i et mannsdominert felt og ble respektert av både Grieg og Liszt. Hun underviste unge kvinner. Hun satte sitt navn på noter i en tid da det fortsatt var kontroversielt at kvinner hadde navn i offentligheten.

Det er dette som gjør henne til en feministisk pioner – ikke at hun skrev pamfletter, men at hun levde motstand gjennom sin uavbrutte produksjon, offentlige tilstedeværelse og kollegiale autoritet.

Et forbilde, fortsatt

I dag nevnes Agathe Backer Grøndahl altfor sjelden i norsk musikkhistorie. Likevel er hun et forbilde: for kvinner som komponerer, for de som balanserer kunst og morsrolle, og for alle som vet at samfunnsendring også skjer når noen velger å ikke gi seg.

«Nytaarsgry fikk de tilstedeværende til å drømme om og lengte etter at all verdens kvinnekraft skulle bryte fram og skape en bedre verden i et nytt århundre.»

Personlighet og selvforståelse

Et indre liv i full klang

Agathe Backer Grøndahl trer frem i kildene som et menneske med et uvanlig rikt indre liv. Hun var alvorlig, mottakelig, undrende, men også leken, lojal og vittig. Hun hadde evnen til å gå inn i store følelser – sorg, glede, savn – og til å uttrykke dem både i ord og toner. Dette ser vi særlig tydelig i de tidlige brevene hun skrev til sin venninne Gonka i 1860, da hun bare var tolv år gammel.

I brevet fra 2. juni 1860 er Agathe jublende glad for å bli invitert på besøk, og hun utbroderer med stor iver hvordan hun håper det skal bli:

«Jeg blev saa glad, da jeg fik Brev fra Dig, og især da jeg læste, at Du endnu havde Lyst til at faa mig paa Landet! Hvis Du nu ikke angrer det, men endnu vil have mig til Dig, saa – kommer jeg nok!»
– Agathe i brev til Gonka, 1860

Hun viser stor glede over små detaljer, som å få ri på hesten Snehvid, og skriver med overskudd og tillit. Hun forteller også om familiens reiseforberedelser og spør omsorgsfullt hvordan det går med Gonkas tante og bestemor. Hun er midt mellom barn og voksen, og tonen er både vennlig og språklig sofistikert.

Omtanke og undring

I et annet breve, skrevet kun noen dager senere, har alt endret seg: hennes kjære bestemor er blitt syk, og Agathe må avlyse besøket til Gonka. Her er tonen rolig og moden, og hun viser både empati, pliktfølelse og forståelse for situasjonen:

«Jeg vil gjerne gjøre det, som er bedst og rigtigst; det kan Du ogsaa forstaa.»

Hun beklager at hun ikke fikk skrevet før, og uttrykker sin beslutning med stor respekt for venninnen. Brevene gir et tydelig bilde av en jente som tar andres følelser på alvor – en egenskap som hun beholdt hele livet.

Menneske blant mennesker

Gjennom brevene – og senere også i korrespondansen med Bjørnstjerne Bjørnson og andre – aner vi en person som levde tett på følelsene sine, men aldri lot dem ta overhånd. Hun søkte alltid å finne balanse mellom hensyn og sannhet, mellom indre uro og ytre kontroll.

I samme brev, når hun tenker på hvordan hun må skuffe Gonka ved å ikke komme, skriver hun med oppriktig kjærlighet:

«Du er saa god og kjærlig imod mig; og jeg gjør Dig saadan Uret!»

Agathe bar på en dyp følelse av ansvar i relasjoner – og en sterk evne til selvrefleksjon. Hun analyserer egne reaksjoner og tar andres perspektiv, allerede som barn.

Varsomhet og vilje

Senere i livet kom denne personligheten til uttrykk i hvordan hun komponerte, hvordan hun underviste og hvordan hun valgte å leve som offentlig person – men uten å gjøre seg selv til sentrum. I en nekrolog etter hennes død het det:

«Alt hvad hun har skrevet, bærer Præget af hendes Varsomhed for ikke at sende fra sig andet end det, som var godt nok til at bære hendes Navn.»

Denne varsomheten var ikke svakhet – den var en form for respekt. For kunsten. For lytteren. For seg selv.

Personlighet og selvforståelse

Et indre liv i full klang

Agathe Backer Grøndahl trer frem i kildene som et menneske med dyp følsomhet, sterk selvinnsikt og et blikk som favnet både det nære og det store. Hun var alvorlig, mottakelig, undrende – men også leken, lojal og vittig. Hun hadde evnen til å gå inn i store følelser – sorg, glede, savn – og til å uttrykke dem både i ord og toner.

Allerede som barn skrev hun med en klarhet og følelsesdybde som peker frem mot den voksne kunstneren hun skulle bli. Brevene hun skrev til venninnen Gonka i juni 1860 er noe av det mest menneskelige og rørende vi har fra hennes hånd. De viser en jente som både kjenner glede og sorg fullt ut – og som evner å formidle det, med respekt og presisjon.

I brevet fra 2. juni 1860 er hun spent og glad for en mulig invitasjon til landet:

«Jeg blev saa glad, da jeg fik Brev fra Dig, og især da jeg læste, at Du endnu havde Lyst til at faa mig paa Landet!»

Hun bobler over av forventning og omtaler selv den minste detalj – fra hesten Snehvid til hvordan reisen skal gå – med ekte livsglede. Hun er språklig trygg, personlig og nær – og leseren får straks tillit til stemmen hennes.

Bare fire dager senere er tonen en annen. Bestemoren i Holmestrand er blitt alvorlig syk, og Agathe må avlyse besøket. I brevet datert 6. juni 1860 skriver hun med omsorg, selvbevissthet og modenhet:

«Jeg vil gjerne gjøre det, som er bedst og rigtigst; det kan Du ogsaa forstaa.»

Hun unnskylder at hun kanskje gjør Gonka urett, men håper på forståelse. Det er ekte anger – men også vilje til å stå i det som er vanskelig. Slik viser hun tidlig en grunnleggende egenskap: hun søker forbindelse, men uten å miste seg selv.

Sommerlys og sorg

Mot slutten av brevet gir Agathe en naturskildring som vitner om en sjelden observasjonsevne og følelsesmessig dybde. Hun beskriver reisen fra Falkensten til Holmestrand tidlig om morgenen:

«Det var saa vakkert, saa vakkert, da vi kjørte hjem fra Falkensten Kl. 4 om Morgenen; det lyste og glitrede fra hver Bølgetop, og det kjendtes, som om det var Glæde og Fryd over hele den deilige Sommermorgen. […] Men saa da vi kom hjem og jeg saag Bedstemors blege Ansigt og matte Hænder – da var det, som om Sorgen og Alvoret havde blæst Sommerens Glæde bort.»

Her får vi et glimt av den kunstneriske bevisstheten som senere skulle prege både Agathes musikk og tekstvalg. Kontrasten mellom naturens skjønnhet og livets alvor er ikke barnlig føleri – det er tonal psykologi, uttrykt med poetisk nøkternhet.

Varsomhet som styrke

Gjennom livet skrev Agathe få brev med store ord. Hun utleverte ikke seg selv i intervjuer, og hun beskrev sjelden sin kunst med patos. Men når hun først satte ord på sitt kunstnerkall, var det med nøktern inderlighet. I et brev til sønnen Fridtjof skriver hun:

«Der er ingen Glæde saa stor som den at komponere, skabe noget virkelig Skjønt, som river sig løs fra ens indre Sjeleliv og gaar ind i andres.»

Også i nekrologen etter hennes død ble denne varsomheten fremhevet – ikke som svakhet, men som en kunstnerisk dyd:

«Alt hvad hun har skrevet, bærer Præget af hendes Varsomhed for ikke at sende fra sig andet end det, som var godt nok til at bære hendes Navn.»

Hun krevde mye av seg selv – ikke for å fremstå perfekt, men for å kunne stå inne for det hun ga andre. Det var en personlig og etisk fordring.

Et stille, men sterkt jeg

Selv i møte med autoriteter holdt Agathe fast ved sin egen stemme. I et brev til Bjørnstjerne Bjørnson i 1901 takker hun for hans støtte, men innrømmer også hvor vanskelig det er å leve opp til forventningene:

«Det var som De tok mig ved Haanden i min Ensomhet, og førte mig frem igjen med Hjelp og Tro. Jeg vilde gjerne ha kunnet svare med noget stort – men det er saa lidet igjen i mig.»

Ordene er vare og såre, men også ærlige. De viser at hun ikke bare slet med sykdom og hørselstap – men med tvil. Likevel fortsatte hun å komponere. Hun skrev fordi hun måtte, og fordi hun visste at noen ville høre.

Sykdom, død og ettermæle

Den tause kampen

Mot slutten av livet ble Agathe Backer Grøndahl rammet av det som for en musiker må være den mest grusomme skjebne: hun mistet hørselen. I flere år delte hun skjebne med Beethoven, som hun ofte hadde tolket og beundret. I nekrologen i Norsk Tonekunst beskrives dette som et stille drama:

«Hun har kanskje draget mange sukk, idet hun de siste av sine leveår delte skjebne med Beethoven – holdt på å miste hørselen.»

Hun fortsatte likevel å komponere, undervise og være til stede i det norske musikklivet. Det vitner om både karakterstyrke og en urokkelig kjærlighet til kunsten.

Et liv som stilnet – og løftet

Agathe Backer Grøndahl døde 4. juni 1907, på familiens landsted på Ormøya utenfor Kristiania, 59 år gammel. Meldingen om hennes død ble møtt med dyp sorg i hele det norske musikklivet – og utover. Flere nekrologer fremhevet hennes kunstneriske betydning, men også det varme, varsomme og pliktoppfyllende mennesket hun var.

I nekrologen i Nylænde, skrevet av Gina Krog, beskrives Agathe som et menneske med uvanlig integritet og indre retning:

«Så beskeden hun var, var det likevel noe ved henne som vakte ærbødighet. Så sikkert følte man det – at her var en som levde sitt eget liv, hadde sitt indre blikk, og som selv hadde målestokken. En som drømte om og søkte etter det beste – idealisten.»

Gina Krog var til stede i begravelsen og skrev at det hun lenge hadde følt om Agathe – hennes renhet, hennes verdighet, hennes strenge målestokk – ble bekreftet av taleren ved graven:

«Hun ble skildret som den rene av hjertet, den strenge mot seg selv, den evig strebende mot større fullkommenhet.»

Begravelsen – sommerlys og sorg

Begravelsen fant sted kort tid etter hennes død, i Oslo (Kristiania), i en fullsatt kirke. Det var en lys sommerdag. Overalt – på alter, i kirkegangen, ved graven – lå høye voller av blomster: skjøre, særpregede, fargesterke, som om hennes eget tonespråk var gjengitt i blomsterspråket. Orgelet spilte, kirkeklokkene ringte, og hennes egne toner fylte rommet.

«Det kom vitnesbyrd fra henne selv – tonene fylte kirkens rom, hun talte til oss. […] Fredssalmen klang utover til avskjed. Det var skjønnhet og harmoni man tok med seg hjem.»

I nekrologen i Norsk Tonekunst heter det at hele byens musikkelskende befolkning møtte frem. Flere prominente aktører fra musikklivet var til stede, og stemningen var tung av både takknemlighet og vemod:

«Å, for en vakker stund – å bli stedt til hvile nå, midt i forsommerens prakt, med et rikt blomsterflor over graven.»

Den siste hilsenen ble beskrevet i bilder og poesi – med solen som lyste på hennes panne, med en sjel som seilte mot «hvilens evige land», og med klangene hun hadde skapt som siste ord:

«Vi nynner så stille et takk, et farvel for alt hun har gitt oss av tonenes vell. For nå har hun sagt oss sitt siste godnatt med solskjæret over sin panne.»

Ettermæle

Agathe Backer Grøndahl ble omtalt som et nasjonalt ikon i nekrologene – men også som noe større: en kunstnerisk mellommenneskelig kraft, som gjennom sine romanser, klaverstykker og undervisning brakte skjønnhet, ro og verdighet inn i menneskers liv.

«Hun var så god, hjalp så gjerne, ga med stor sympati. Mange minner stiger frem.»

Flere fremhevet hennes varsomme selvkritikk – at hun aldri publiserte noe hun ikke stod inne for. Musikken hennes ble beskrevet som «en tidlig vår, full av fine spirer» – noe som ville forstås bedre i fremtiden enn i samtiden.

«Alt hun skrev bærer preg av hennes varsomhet – hun ville ikke sende fra seg noe som ikke var godt nok til å bære hennes navn.»

Gina Krogs nekrolog

Når Agathe Backer Grøndahls bilde kommer frem for meg, ser jeg henne nesten alltid som ganske ung. Delvis kanskje fordi jeg møtte henne oftest i gamle dager, men også fordi hun gjorde et eiendommelig inntrykk blant de andre unge. Så beskjeden hun var, var det likevel noe ved henne som vakte ærbødighet. Så sikkert følte man det – at her var en som levde sitt eget liv, hadde sitt indre blikk, og som selv hadde målestokken. En som drømte om og søkte etter det beste, en som selv bar på den dype ærbødighet – idealisten.

Dette var inntrykket som festet seg hos meg fra langt tilbake. Og nå, ved hennes begravelse, fikk jeg det bekreftet av en som sto henne nær. Etter et langt livs kjennskap kunne taleren skildre henne som ren av hjertet, som streng mot seg selv, som evig strebende mot større fullkommenhet. En får løftet sitt sinn når en hører slikt. Så finnes det altså mennesker som når et langt livs ende med «Guds stempel i pannen».

Det kom vitnesbyrd fra henne selv – tonene fylte kirkens rom, hun talte til oss. Og der lå graven i den unge sommerens stråler, omgitt av høye voller av blomster – skjøre og fine, rike og særpregede. Fredssalmen klang utover til avskjed. Det var skjønnhet og harmoni man tok med seg hjem.

Men savnet etter henne er stort, ikke bare blant hennes nærmeste, men i vide kretser ellers.

Hun var så god, hjalp så gjerne, ga med stor sympati. Mange minner stiger frem. Husk hvordan hun spilte i vår klubb. Bla gjennom årgangene av Nylænde – der er komposisjoner hun sendte inn, der er hennes bilde, der er beretningene om de store anledningene hun deltok i. Som ved Ibsenfesten, da opptoget med dikterens kvinneskikkelser skred frem – hvordan hun spilte! Og ved kvinnesaksmøtet i 1902, da hun selv øvde inn og ledet den kantaten hun tidligere hadde komponert over mitt lille dikt: «Nyårsmorgen». Og ved festen hos generalkonsul og fru Butenschøn, da en rekke av Agathe Backer Grøndahls komposisjoner ble fremført, og hun selv spilte pianopartiet.

Men enten det var ved store eller ganske små anledninger – alltid hadde hun denne hellige angst for at noe skulle forstyrre eller trenge seg imellom, slik at ikke det beste og fineste kunne bli gitt.

«Agathe Backer Grøndahls kunst,» sa pastor Lunde i sin tale, «vil bli forstått bedre og bedre, vil bli tatt imot mer inderlig av vårt folk etter hvert som tiden går.» Det har han så visst rett i. Det er noe gjemt i musikken hennes som ikke alltid kommer frem første gang – det er som en tidlig vår, full av fine spirer.

Og slik hun gjennom tidene vil gi vitnesbyrd om seg selv og sitt folks natur, vil hun også bære bud om kvinners sjeleliv – vil vitne om åndens første, tidlige vår blant dem.

Inntrykket fra hennes ungdom, fra hennes kunst, fra hennes jordferd – det går sammen og blir til ett.

Hun er ikke død – hun sover.

G. K.

Kilder:
Diverse Brev fra Agathe til Gonka
Brev fra Agathe til Halfdan Kjerulf
Artikkel skrevet av Camilla Hambro, doktorand i musikkvitenskap
Vestfoldminne 2007
Store Norske Leksikon
Referat fra Nordisk kvindesagsmøde
Kode
Kammermusikkfest
Lokalhistorisk Magasin
Allers Familie-journal
URD
Norsk Tonekunst
Nasjonalbiblioteket