av Sommeren 1866.
Agathe og Harriet Backer er på vei hjem fra Falkensten i en liten båt, sammen med sin mor, lillesøster og bestefar. Så kommer stormen.
Agathe forteller historien til sin kusine Gronka (Inger Kathrine Smith Petersen)
Nå, tusen takk fra oss begge for all godhet fra dere. Det hadde vært hyggelig om du snart kunne komme til oss, hvis dere ikke er redde for koleraen, som visstnok nærmer seg så smått med sine “bedstefolk”.
Men jeg må fortelle om reisen vår fra Falkensteen til Holmestrand – for den var ganske begivenhetsrik!
Vi hadde knapt lagt ut før været ble urolig, og mama så med stigende angst utover fjorden hvor uværet nærmet seg raskt med store, hvite bølger. Vi vurderte et øyeblikk om det ikke var bedre å snu – da kunne vi i det minste dele gjesteromssengene med hverandre i stedet for å hvile i de kalde bølgenes favn før solen gikk ned.
Men mama ville ikke snu – når vi først var kommet ut, fikk det heller stå til. Hun ville ikke høre snakk om å seile, som kanskje ville vært det beste.
Men det ble verre og verre. Det var fryktelig å se hvor nervøs mama ble for hver bølge, og hun ga helt opp håpet om å komme trygt i land. Hadde jeg vært alene, eller sammen med Harriet, hadde jeg vært veldig redd – det er en skam å innrømme det, men jeg er nok en større feiging enn jeg liker å tro.
Men nå var mama og Ingas stigende angst så forferdelig å se på, at Harriet og jeg glemte faren. Harriet holdt mama i hånden, og Ingas lille hånd skalv i min.
Det var virkelig ille. Båten sank ned mellom bølgene og ble løftet høyt opp igjen med den neste. Vi velsignet alle Christen, som styrte så utmerket.
Det ble stadig verre, så vi bestemte oss enstemmig for å gå i land ved Snekkestad og spasere hjem i stedet for å holde ut denne vedvarende angsten.
Endelig nærmet vi oss land, men det fantes ikke noe ordentlig sted å legge til. Vi rodde frem og tilbake uten å tørre å sette til land, av frykt for å støte mot steiner eller grunn, som kunne knuse båten eller gjøre den enda mer lekk enn den allerede var.
Noen fiskere ropte til oss, men vinden tok ordene. Det var ikke særlig betryggende!
Til slutt visste vi ikke annet råd enn å legge til ved et gammelt, åpent båthus som lå ut i vannet, og derfra gikk det en liten, råtten bro inn til land. Men der var det verst – bølgene slo voldsomt rundt huset og fosset inn gjennom åpningene, og vi danset rundt med alt sammen. Uff, det var ille nok.
Etter en god del anstrengelser klarte en av mennene å hoppe opp på broen, og han og en annen holdt båten mens vi hoppet opp. Og også denne gangen ble vi reddet, til tross for mamas dystre forutsigelser.
Fra Snekkestad fant vi en sti oppover til bestefars ladested, Waltersborg, og derfra reiste vi videre i Holtes til Holmestrand. Og på toppen av alt dette var vi til og med i stand til å spøke og le – det var ganske interessant å ha vært igjennom det, ikke sant?
Kilde:
Brevs. 879 Brev fra Grøndahl, Agathe Backer (1847-1907) til Petersen, Inger Kathrine Gonka Smith (1846-)
