av I 1923 skrev Dr. Graarud til Harriet Backer og spurte om hun kunne skrive litt om sin oppvekst i Holmestrand. Her er hennes svar.
Da det til jul utkommer en bok om meg som malerinne, utgitt av herr Erling Lone, hvor avsnittet «Barndom og ungdom» er skrevet av meg som notater til utgiverens bruk, men av ham er tatt med i sin helhet som en selvbiografisk skisse, er det vanskelig for meg å oppfylle mitt løfte om opplysninger fra mine besteforeldres hjem og tilhørende Holmestrandsforhold uten å komme med gjentakelser. Imidlertid vil jeg gjøre hva jeg kan.
Dessverre er mine inntrykk fra barndomslivet neppe korrekte. Enhver vet jo fra seg selv at det han levende husker fra barndommen kanskje skyldes, i alle fall delvis, fantasiens virksomhet. Neppe avspeiler begivenhetene seg helt slik som de i virkeligheten forekom.
Min bestemor Agatha Aasilla Christensen var datter av konsul Christensen, meget rik i Holmestrand. Hennes mor var født Backer, og min bestefar Christen Backer var pleiesønn av hennes fetter og tok navnet Christensen etter foreldrenes død.
Da Agatha Christensen og Christen Backer giftet seg meget tidlig (jeg tror omkring tyveårsalderen), ble det store huset bygget til dem, og de bebodde det som nygifte i sin helhet.
Husets i byens hovedgate var uten gjenboere, men førte ned til bestefars lastetomt og skipsverft, like overfor således som forholdet visstnok ennå er.
På gatens andre side lå bestefars krambod og kontorer som var beregnet på tømmerkjørende bønder, som kom kjørende fra omegnen inn til byen med sine tømmerlass.
Huset er nå visstnok forfallent; men det opprinnelige utseendet er sikkert bevart uforandret i det hele tatt (hva yttersiden angår).
Bygget som en festlig bygning i empirestil fra den gode tid. Gjennom en vakker port kjørte man inn innkjørselen til inngangen og til en stor og rommelig gårdsplass, omgitt av bryggerhus, vognremisse, stall og uthus
I husets nederste etasje gikk man på bestefars tid opp av en kort bred trapp til en rommelig hall med inngang til dagligstuen, hvor min bestefar satt i mine barndomserindringer, alltid lesende, forekommer det meg, ved sitt skrivebord. Han bar alltid hansker, og hans vesen var formelt, verdig, men meget kjærlig mot oss barnebarn, villig til å skaffe oss enhver glede.
Fra storstuen kom man inn i dagligstuen, hvor bestemor Agatha alltid, for i dette hus hersket stor regelmessighet, satt ved vinduet på en forhøyning. Her hadde et speil som ga henne utsikt utover hele gaten, både oppover og nedover.
Hun arbeidet alltid. Hennes dag var inndelt etter klokkeslett. Hun trakk møbler, filte gardiner, spant på sin mahogni rokk, alt etter klokken.
Presis hver dag til bestemt tid kom husjomfruen, vår kjære Andrea Jørgensen, inn med en eller annen forfriskning, lett og lekker, appetittvekkende, aldri mye, men delikat servert.
Hennes bror, daværende konsul Christensen, kom på sin bestemte daglige formiddagsvisitt. Han var en kjekk gammel mann med et staselig vesen, men han sa aldri «God dag». Derimot var hans daglige hilsen: «Hva nytt, søster Agatha?» Bestemor gikk på den tid jeg kan huske henne aldri ut i byen. Hun løftet kokett på brillene og svarte «Hva nytt, bror Christen?»
Han var proppet med nytt og fortalte gladelig alt sammen på sin originale måte.
Huset hadde to husjomfruer i disse dager, tjenestepiker og gårdsgutt, videre i stallen to vognhester. Stasvogn, sleder, karjoler og lignende vogner i vognremissen.
Bestefars tjener het Tobias. Han var uunnværlig. Bestefar var taus, men gjorde inntrykk av å være harmonisk og lykkelig. Når været var godt kjørte, han med Tobias i sin egen karjol, til hans gård på landet. Brække var dens opprinnelige navn, døpt til Waltersborg.
Alle husets tjenere kalte våre besteforeldre «Far og Mor». Jeg vet ikke hvorfor. Denne vakre skikk gjaldt ikke bare dem, men «Far og Mor» ble alle byens fornemste kalt av høy som lav. Alltid med fornavn tilføyd Mor Agathe, Far Christen. Mor Stine, Mor Barbra, Mor Trine. Fruer Holst og Backer begge. Ugifte damer fikk ofte navn etter den bydel hvor deres fedres hus lå, som Else Snurbækken,
Jeg tror kanskje, at dette utelukkende gjaldt de gamle opprinnelige Holmestrands slekter, Holst Backer, Ihlen. De innflyttede embetsfamilier het visstnok Fruer. Fru Weidemann, Fru Graarud. Jeg husker dem som Fru Bertehusen og Fru Starg.
I min bestefars hus fikk 4 pleiebarn fra barnsben full oppdragelse!
- Ellef Thusmann bestefars søstersønn. Han var jevnaldrende med min far Nils Backer, oppdratt sammen med ham og behandlet som sønn av huset hele livet
- En frøken Thusmann, om hvem jeg intet vet, hadde også der sitt hjem i alle fall i barndomstiden
- Paul Backer av Larviske Backer slekten. Senere kjent kjøpmann i Kristiania. Kongensgate, hvor hans sønner fortsetter forretningen.
- Else Backer etter hennes fars, skipsfører Jørgen Backers død. Hun ble lengst av de alle og giftet seg med husets eldstes sønn, Lars Thalian Backer.
Etter Else sitt bryllup, kom søsteren til Andrea, Julie.
I mine besteforeldrenes hus, førtes visstnok et festlig selskapsliv. Familieselskaper ved hver helg og baller ved høytidelige anledninger.
Opp en smuk trapp kom man fra første etasjes hall til annen etasjes deilige dansesal. Den skjønneste tapet, jeg tror fransk, kaprifoliumsranker med småfugler på hvit vattert grunn. Under loftet to ekte empirelysekroner, lampetter i samme rene stil. Vinduene med gule morainsgardiner med silke og ull, appelsinfarget for. Langs veggene benker – det var en dansesal, ikke noe alminnelig beboelsesrom – de stoppede seter trukket med samme stoff som gardinene.
I hjørnene på det avrundede, umalte dansegulv, stod hjørneskapene av mahogni, innlagt med messing, eller var det elfenben?
Her stod min bestemors ungdomsklaver, med hennes navn Agatha Aasilla Christensen på lokkets indre side. Bestemor var meget musikalsk. Hun har spilt for oss sin menuett, egen komposisjon, senere utgitt av min søster Agathe sammen med en vals av vår tante, fru Laura Røed.
Foruten dette klaveret, som hadde en rørende klang, douce og ren, var det mitt andres – et ganske opprettstående piano, jeg tror Hornung & Møller. Der fantes på loftet et tredje, enda eldre instrument, hvis undertaster var sorte og overklaviaturet hvitgult. (Musikk har det lenge vært i slekten.)
I min barndom – til jeg var vel 7 år? – flyttet besteforeldrene mine fra sitt skjønne hjem ut på landet, til landstedet Marierborg, eid av Søren Holst, en gammel rik Holmestrandsmann.
Bestefars egen gård Waltersgaard (Brække) lå rede. Vi flyttet fra min fars gård, som lå for langt borte fra byen, Leira, inn i bestefarsgården.
Så kom besteforeldrenes gullbryllup – jeg vet ikke årstallet, sannsynligvis omkring 1852. Dette ble feiret med en stor middag på Marienborg for de eldre, mine foreldre var der naturligvis.
Noen dager senere holdt besteforeldrene ball for byens ungdom i bygårdens dansesal, som jeg har skildret. Vi hadde den gang vårt hjem der, følgelig var vi – skjønt barn – til stede.
Gjestene samlet seg tidlig til te, som ble servert utenfor paviljongen av jomfru Andrea og pleiedatteren Else Backer, ennå ugift. I annen etasje førte hovedtrappen til en stor hall, hvor den var anbrakt.
Disse enkelte erindringer fra denne festen står aldeles tydelig for meg. De gammeldagse danser – menuettens dager – var forbi. Det var Teier og Fandango og Tigari, som jeg så for første gang, vals, polka og galopade – og til slutt kadrilje med mange morsomme turer.
Det ble servert Bisp (biskop) og mandelmelk mellom dansene. Jeg antar at barna ble sendt til sengs før aftensmåltidet ble servert, for om dette husker jeg intet.
Foruten salen hadde annen etasje fire temmelig store værelser – soverom, pikekammer og gjesteværelser.
Det var på denne tid ingen gatebelysning i Holmestrand. Byens borgere gikk med håndlykter til selskapene og hjem igjen.
Der kom senere – før vi flyttet til Kristiania – i de siste år, jeg tror 1857, oljelamper, opphengt i sterke jernlenker, spent tvers over gaten. Dette gjorde småbyen under fjellet – hvor de mørke aftener kom tidlig, da solen gikk tidlig ned – meget hyggeligere, men var aldri noen strålende belysning.
Besteforeldrene flyttet inn i sitt byhus etter vår avreise til hovedstaden.
Nede på bestefars brygge ble store, vakre skip bygget. Jeg husker å ha sett “Agatha!” og “Holmestrand” gå av stabelen der nede. Til den slags begivenheter knyttet det seg alltid stor festlighet.
Det ble alltid spilt Krist hver eneste dag, sommer og vinter. Klokken 5 – kanskje 6 – ble whistbordet ordnet i storstuen.
Bestemor, bestefar, jomfru Andrea; i huset bodde også deres gifte datter, fru Laura Røed, som kom fra sitt hjem og min mor, fru Sofie Backer (født i Grimstad). Husets pleiedatter, Else Backer, så lenge hun var ugift.
Det ble aldri spilt om penger, men med et elfenbenssett – lange, korte, runde, røde og hvite brikker. Selv som voksne besøkende i bestefarshuset, var vi unge uværdige til å spille; vi fikk aldri være med.
Bestemor og søster jomfru Andrea spilte også sjakk, om ikke daglig, så svært ofte.
Det hadde alltid hersket stor disiplin i huset. Som barn måtte min far og hans eldre bror alltid stå til bords ved måltidene, mens deres søster Laura fikk sitte.
Dette overholdtes også senere i livet overfor oss barnebarna når vi var på sommerbesøk.
Vi småpiker fikk sitte til bords og ble behandlet som voksne, men smågutter – i dette tilfellet dr. Backers sønner – måtte, som ukonfirmerte, stå.
Hva kan jeg forresten huske som er betydningsfullt nok til å nedtegne?
Jeg skimter en gammel mann fra min tidligste barndomstid, nede på Leira, hvor hans bygård lå. Byens rikeste mann, Hans Backer – han ble den gang sagt å eie halve Holmestrand. Jeg ser ham utydelig på Tranberghaugen hvor hans fiskehus lå. Tranberghaugen var byens deiligste lekeplass. Hans Backer var den eneste som fremdeles gikk med piskeparykk i Holmestrand.
Harriets håndskrevne utkast til Dr. Graarud.
Teksten er bearbeidet av Holmestrand Museum og det kan forekomme feil i tolkning og oversettelse. Vi har basert oss på den digitale transkripsjonen fra Nasjonalbiblioteket.
Kilde:
Nasjonalbiblioteket
