Ebbe Hertzberg

Få av dagens Holmestrandinger kjenner til Ebbe Carsten Horneman Hertzberg fra Holmestrand i dag, men på slutten av 1880 tallet var han et kjent bysbarn. Han var sønn av byens velansette apoteker Johan Christian Linde Hertzberg og gjorde både politisk karriere som statsråd og diplomat og akademisk karriere som professor.

Nasjonalbiblioteket har bevart flere brev Ebbe skrev til sine venner. Disse forteller historien til en mann med dype kvaler, en mann med en kjærlighet fordømt av samtiden. Runar Jordåen, skrev i 2015:

“Hertzberg kan dermed med en viss rett sies å være den første norske «homoseksuelle» i moderne forstand.”

Stempelet homoseksuell kan være tøft å bære i dagens Norge, på slutten av 1800 tallet var det vesentlig verre.

Her er et lite glimt av hvordan han selv opplevde situasjonen. 23. januar 1887, satt han i sitt hus på Eikelund og skrev til sin venn Waldemar Christopher Brøgger. Her gjengir vi brevet i sin helhet, men vi har tillatt oss å modernisere språket slik at det blir enklere å lese.

Min kjære, kjære venn!

Alt jeg kan si, er at du er deg selv lik, både på godt og – mindre godt vis, like uredd for å uttrykke begge stemninger, og like lite tilbøyelig til å legge fingrene imellom. Dine uttalelser røper imidlertid, som du selv sier, en viss irritasjon, og jeg finner derfor at jeg skylder oss begge å forklare deg sammenhengen i saken litt nærmere. Dette gjelder spesielt fordi jeg da får anledning til å fortelle deg om en episode fra min kamp for tilværelsen i fjor sommer – en hendelse jeg, så vidt jeg vet, hittil kun har delt en liten flik av med deg. Ikke fordi den skulle holdes skjult, men simpelthen fordi vi ikke har truffet hverandre.

Som du formodentlig vet, var det som i realiteten tvang meg til å søke avskjed, at politimester Hesselberg, i sin moralske indignasjon, fastholdt at dersom jeg krevde en rettslig undersøkelse, ville han føle seg forpliktet – for ikke å si berettiget – til å gjenta for retten den uttalelsen han hadde gitt om min naturlige kjønnsretning. Dette var en uttalelse jeg selv, året før, hadde gitt ham åpent, men naturligvis under forutsetning av at han ville holde det i strengeste fortrolighet.

En slik offentlig eksponering av en medfødt legning ville naturligvis, selv utenom den personlige ydmykelsen, gjort det umulig for meg å fortsette i min universitetsstilling. Den dominerende opinionen hjemme, når det gjelder religion og moral, er som kjent fortsatt svært konservativ. Hesselberg visste naturligvis dette, og som en blind tilhenger av gamle fordommer, utnyttet han sin taktiske fordel til det ytterste. Jeg var fra begynnelsen fullt klar over hans holdning til saken, og jeg forsøkte derfor å finne en måte å beseire hans ignorante forståelse av fenomenet på.

For lenge siden hadde jeg rådført meg med min personlige venn, legen Karl Malmsten, angående denne særegenheten hos meg. Han hadde opplyst meg om at psykiatrien var godt kjent med denne egenskapen og at den var gjenstand for inngående studier. Nå rådet han meg til å oppsøke Sveriges ledende psykiater, professor Frederik Bjørnstrøm i Stockholm, for å få en erklæring fra ham. Vi var begge enige om at det eneste som kunne dempe politimesterens indignasjon, var en faglig og medisinsk forklaring på fenomenet.

Min samtale med Bjørnstrøm ga meg et svært tilfredsstillende resultat. Han undersøkte meg grundig, inkludert min familiehistorie, og til min egen overraskelse viste det seg at både på min fars og mors side var det mange tilfeller av nervøse lidelser og psykiske avvik. Dette gjorde min legning fullt ut forståelig og i samsvar med mange kjente psykiatriske erfaringer. Både han og Malmsten ga meg derfor skriftlige erklæringer, hvorav jeg legger ved utdrag for din egen informasjon.

Videre ble vi enige om at det fantes én person hvis uttalelse ville veie enda tyngre enn noen annens, nemlig Tysklands fremste psykiater og nevrolog, professor Westphal i Berlin. Han var den første som hadde forsket på det han kalte “die conträre Sexualempfindung” (den motsatte kjønnsfølelsen), og hans arbeid var blitt fulgt av flere andre forskere. De rådet meg sterkt til å reise til ham.

Men jeg hadde ikke penger til nok en tur til Berlin. Du hadde allerede reist til Norge, og jeg hadde svært få andre jeg kunne henvende meg til. Jeg gikk derfor til en annen venn i Stockholm, som uten å nøle lånte meg de nødvendige 500 kroner, selv etter at jeg hadde forklart at jeg kanskje ikke kunne betale tilbake med det første.

Jeg reiste dermed tilbake til Berlin, hvor du fikk et kort brev fra meg. Westphal gjennomførte også en grundig – eller rettere sagt, nærgående – undersøkelse av meg, og resultatet ble en erklæring som er krystallklar. Jeg legger også ved et utdrag av denne.

Ved ankomsten til Kristiania opplevde jeg imidlertid en stor skuffelse også på dette punktet. Jeg fikk rett ut beskjed om at juristene overhodet ikke brydde seg om hva legene mente om saken. Dette var for eksempel hva Brandt sa. Videre ble jeg fortalt at disse legeerklæringene bare gjorde det enda tydeligere at jeg måtte fratre min stilling som lærer for unge menn. (Som om man, med denne logikken, ikke først og fremst burde fjerne alle mannlige lærere for kvinnelige elever, hvis deres moralske sikkerhet var det viktigste argumentet!).

Da jeg innså at erklæringene ikke kunne hjelpe meg, ble jeg sittende igjen med personlig gjeld i Stockholm. Til overmål skjedde det i høst noe helt uventet: Min långiver, en velstående mann, mistet nesten hele sin formue på grunn av den økonomiske krisen som også rammet Sverige. Han havnet i en svært vanskelig økonomisk situasjon.

Så vidt jeg vet, er denne situasjonen ikke offentlig kjent, og av den grunn kan jeg ikke oppgi hans navn til deg – ettersom hemmeligheten ikke er min å dele. Men du vil forstå at det for meg ble en ren æressak å tilbakebetale ham pengene så raskt som mulig.

Jeg kunne bare gjøre dette gjennom et lån. Men i min nåværende situasjon kan jeg verken i Norge eller utlandet opptre som låntaker. Jeg har ingen rett til å sette noen kausjonister i forbindelse med en person som ryktet har ødelagt slik det har gjort med meg. Jeg har heller ingen sikkerhet for at noen bank ville gi meg lån. Et ydmykende avslag kan jeg ikke – og vil ikke – risikere.

Jeg visste at jeg kunne skaffe lånet dersom noen andre kunne ta det opp for meg, og i Stockholm hadde jeg både deg og Malmsten, som jeg trodde jeg kunne trekke denne – jeg innrømmer det – nærgående vekselen på.

Familieforhold jeg ikke vil gå nærmere inn på, hindret meg i å henvende meg til slektninger her. Jeg hadde heller ingen anelse om at du betraktet din økonomi med så dystre øyne som jeg nå, gjennom ditt brev, forstår at du gjør. Jeg trodde du var utenfor enhver rimelig økonomisk bekymring.

At jeg tok feil i dette, må du tilgi meg. Selvfølgelig ville jeg aldri bedt deg om dette, dersom jeg hadde hatt den minste anelse om din egen bekymring for fremtiden.

Og nå nok om den saken.

Det nye sykdomsanfallet ditt gjorde meg oppriktig vondt å høre om, og det forklarer godt hvorfor du ser situasjonen i et mørkt lys. Kjære Valdemar, dette er nå engang ditt kors, slik det heter i kristen etikk. Husk at andre kanskje bærer enda tyngre byrder enn deg, og at livet ikke er så verdifullt at dets elendighet bør knekke oss på lang sikt. Man kan miste balansen et øyeblikk, men man får trøste seg med at lys og skygge alltid hører sammen.

Når det gjelder lysforholdene, kan man si som jesuitt-generalen Ricci: sint ut sunt, aut non sint (la dem forbli som de er, eller la dem opphøre).

“Det er tungt å bøte med livet for sin fødsel,” sier Peer Gynt – men hvem av oss kan unnslippe den skjebnen?

Den stadige, om enn noe ensformige, økningen i din familie beundrer jeg oppriktig. Jeg ser heller ingen grunn til at du skulle betrakte den med mismot. Døtre bringer utvilsomt færre bekymringer enn sønner, som ofte er mer uberegnelige og mer utsatt for livets stormer.

Din alltid hengivne,

Ebbe H.

Ekelund ved Holmestrand, 23. januar 1887.

P. scr.:

Dersom du møter professor Bjørnstrøm, eller ønsker å rådføre deg med ham, gir jeg deg herved gjerne tillatelse til å se bort fra eventuelle betenkeligheter rundt taushetsplikt.

Dr. med. Karl Malmsten, docent ved Karolinska Institutet, sier i sin erklæring av 1. juli 1886 blant annet:

“Da jeg i over ti år har hatt kjennskap til at professor E. Hertzberg lider av en kjønnsdrift som er fullstendig uavhengig av hans vilje, og da denne abnormiteten – sammen med andre symptomer – utvilsomt er et resultat av en arvelig nervesykdom, vil jeg herved, som både venn og lege, erklære at kjennskapen til denne nevnte abnormiteten ikke på noen som helst måte har kunnet svekke min dype hengivenhet og høye aktelse for professor H.”

Dr. med. Frederik Bjørnstrøm, professor i psykiatri og overlege ved Stockholms hospital, sier i sin erklæring av 3. juli 1886 blant annet:

“At professor E. C. H. Hertzberg tilhører en slekt hvor det har forekommet flere tilfeller av sinnssykdom og alvorlige nervelidelser, og at han selv viser flere avvik fra et normalt sjeleliv som kan tilskrives en arvelig disposisjon; – – at han helt siden barndommen har lidd av en avvikende utvikling av kjønnsdriften, kjent som Perversio eller Paræsthesia sexualis, og at denne i dette tilfellet må betraktes som en ufrivillig, rent sykdomspreget abnormitet; at hans ellers sterke og velpleide kroppskonstitusjon viser at han i betydelig grad har lykkes i å bekjempe denne driften; samt at hans nervøse plager – – ikke har svekket hans gode intelligens eller gjort ham uskikket til å utføre offentlige oppgaver, bekrefter jeg herved etter grundig undersøkelse og under avlagt embetsed.”

Fr. Westphal, ordinær professor ved universitetet, direktør for Kgl. Charité, Geheime Medicinalrat, uttaler i sin erklæring datert Berlin, 12. juli 1886, etter en grundig beskrivelse av min tilstand følgende:

“Fra denne fremstillingen, som for en sakkyndig utvilsomt bærer sannhetens stempel og som i minste detalj samsvarer med et kjent sykdomsbilde, fremgår det at professor Hertzberg lider av en medfødt anomali, hvor hovedtrekket er en medfødt, allerede i guttedagene dokumentert, sykelig tiltrekning til sitt eget kjønn, samt seksuell likegyldighet eller direkte aversjon mot det motsatte kjønn.

I Tyskland omtales denne anomali i dag som ‘contrære Sexualempfindung’ (motsatt seksuell følelse) eller ‘Psychopathia sexualis’, og den har i nyere tid vært gjenstand for flere vitenskapelige studier.

Uavhengig av den iboende sannheten i Herr Hertzbergs opplysninger og av parallellene til det i vitenskapen anerkjente fenomenet ‘contrær seksualitet’, er det også en annen faktor som peker på lidelsens opprinnelse.

Som det fremgår av det slektstreet Herr Hertzberg har utarbeidet, har det i flere generasjoner forekommet en rekke tilfeller av nervesykdommer og psykiske lidelser i familien. Derfor må det med stor sannsynlighet antas at årsaken til denne tilstanden ligger i en arvelig disposisjon.

Ut fra det ovenstående er det derfor selvsagt at den beskrevne tilstanden, og fremfor alt forskyvningen i hans kjønnsdrift, ikke kan tilskrives professor Hertzberg som en personlig skyld. Dette bør heller ikke forstås som en moralsk defekt eller som en form for ukontrollert hengivelse til lidenskap, men snarere som et uttrykk for en sykelig, medfødt drift, som den frie vilje kun med stor anstrengelse er i stand til å kjempe imot.”