av Bybrannen i 1716
Som i mange andre kystbyer har også Holmestrand vært rammet av store ildebranner. Bebyggelsen i slike byer består i stor grad av trehus, særlig den eldre bebyggelsen. Det er sjelden å finne murbygninger i de gamle bydelene, og dette gjelder også Holmestrand. Hele Nordbyen er bygget av tre, og husene står tett sammen.
Hvis en brann først oppstår, er det vanskelig å hindre den i å spre seg. I dag har vi et organisert brannvesen, gode slukkemidler og vanntrykk som gjør det mulig å stoppe flammene før de sprer seg. Men i gamle dager var situasjonen en helt annen. Folk måtte hente vann i bøtter fra sjøen eller fra ulike brønner. Hvis det i tillegg blåste kraftig, var man nesten hjelpeløs – det var bare å stå og se på mens ilden herjet. Man kunne ikke gjøre annet enn å håpe at den ville stoppe av seg selv.
Den mest ødeleggende brannen i Holmestrand fant sted i 1716, da to tredjedeler av byen brant ned. Byen hadde ingen form for brannslukningsutstyr, og folk stolte på at Gud ikke ville pålegge dem større byrder enn de kunne tåle. Byfogd Cogius, som hadde ansvar for både Holmestrand og Tønsberg, beskrev situasjonen i Tønsberg i 1710, og slik var det også i Holmestrand:
“Når det oppstår brann, er vi alle brannmestere. Alle strømmer til for å forsøke å slukke flammene, og til nå har vi lyktes så godt at selv når ett hus har brent ned, har det neste blitt stående – knapt svidd eller skadet.”
Dr. Graarud har beskrevet brannen i 1716 på en levende måte. Det er i stor grad hans skildring som ligger til grunn her, med noen få tilføyelser.
Brannen bryter ut
Onsdag 12. august var en travel dag i Holmestrand. En frisk nordvestlig vind blåste gjennom byen. Skippere stresset med å få lastet varene om bord, slik at de kunne utnytte den gode vinden til å komme seg ut fjorden. Da kvelden kom, stengte kjøpmennene krambuene sine, og arbeiderne hastet hjemover, trette etter dagens slit. De skulle spise sin enkle kveldsmat. Vinden tiltok utover kvelden, rev og slet i trærne og husene, og ulte i skorsteinene. Det ville bli storm om natten, og mange som la seg til å sove, sendte bekymrede tanker til sine kjære på sjøen.
Nattens stillhet ble bare brutt av vekteren, Truls Nilsen, som gikk gjennom gatene og ropte sitt kveldsvers:
“Hå, vekter i hå!
Klokken er slagen ti.
Vinden er nordvest.”
Snart sov hele byen.
Men nede på Holsts lastetomt ved Tranberghaugen i Nordre Sundet var en gruppe sjøfolk samlet. De drakk brennevin, røkte tobakk og koste seg med kjærestene sine. Ifølge familieopptegnelser fra Lars Frantzen Holst dro de etter hvert hjemover. Kanskje hadde vekteren Truls Nilsen vært innom og jaget dem avgårde. Ingen la merke til at gnister fra pipene deres hadde falt ned blant det tørre trevirket.
Plutselig lyste natten opp. Flammer skjøt opp fra plankene og bjelkestablene. Brannen spredte seg med voldsom fart.
“Den tok straks til så fryktelig og raskt, drevet av en voldsom nordvestlig storm, at folk bare så vidt rakk å unnslippe med livet i behold. Mange dyr, både storfe og annet buskap, brant inne. Det var umulig å få kontroll over flammene. Først etter to til to og en halv time løyet stormen litt, og vinden dreide mot vest, noe som reddet resten av byen.”
Ødeleggelsene og tapene
På bare noen timer ble en stor del av byen lagt i aske. De nordligste husene, nær trelaststablene der brannen startet, ble raskt overtent. Folk rakk knapt å få på seg klær før de måtte flykte. Sommeren hadde vært varm og tørr, og treverket var knusktørt. Byen hadde ikke noe brannslukningsutstyr, og folk kunne ikke annet enn å se på mens ilden herjet.
Skipene i havnen klarte heldigvis å komme seg unna, men på bryggene lå store lagre med varer. Da borgerne Anders Nielsen og Bendt Børgersen 31. august møtte i Tønsberg byting for å rapportere brannen, var de synlig preget av tragedien. Bytingsprotokollen inneholder en liste over alt som gikk tapt, inkludert sjøboden til Peder Styr og kaptein Antze, tollboden og husene til en rekke borgere. Til sammen gikk 22 eiendommer tapt. Mer enn to tredjedeler av byen lå i ruiner. Kjøpmannsvarer, trelast, sjøboder og brygger gikk opp i flammer.
Det var en forferdelig natt. Kvinner og barn gråt, mange var halvnakne og hutret i stormen. De som hadde mistet alt, søkte tilflukt i husene som stod igjen, blant annet i Tranberggården og husene i Kirkegaten, Nordre Klev og de som lå inntil fjellet og sør i byen. Noen fikk husly på Gausen og på gårdene oppe på fjellet.
Mange familier valgte å forlate byen, særlig de militære. Høsten var preget av fattigdom og nød. Folk som tidligere hadde levd godt, sto nå på bar bakke. På den tiden fantes det ingen forsikringsselskaper, så alt tap var endelig.
Økonomiske konsekvenser og gjenoppbygging
I et møte i Tønsberg byting 31. august ba borgerne i Holmestrand kongen om hjelp. Som følge av brannen ble de fritatt for krigsskatten i 1716 og 1717, en sum på 250 riksdaler. Men byen slet fortsatt økonomisk i årene etterpå. I 1722 nevnes det i “Tønsberg Historie” at Holmestrand ikke klarte å betale sin andel av byskatten.
Til tross for tragedien viste innbyggerne handlekraft. Tomtene ble ryddet, og gjenoppbyggingen startet umiddelbart. Mange fikk tak over hodet før vinteren kom. De første husene som ble gjenreist, var blant annet Styregården, Peter Styrs hus, Rasmus Jensens eiendom og Lars Jansen Backers gård. Backer var ute til sjøs, men hans kone, Else Nilsdatter, tok ansvar for gjenoppbyggingen og fikk satt opp et hus med en ekstra etasje – det som i dag er Håndverkernes Hus.
Gjenoppbyggingen gikk raskt, men det var ikke uten utfordringer. Amtsforvalter Hagemann, som ivaretok greven av Jarlsbergs interesser, stilte spørsmål ved størrelsen på noen av de nye husene. Da han spurte Else Nilsdatter hvor hun ville med sin store bygning, svarte hun kvikt:
“Herr oberstløytnanten vet nok at grunnen hører greven til. Men da luften hører Vårherre til, så bygger jeg så høyt jeg vil!”
Holmestrand reiser seg igjen
Selv om brannen i 1716 var en katastrofe, kom byen seg raskt igjen. Gode tider fulgte, og innen 1720 var skattenivået høyere enn før brannen. Rasmus Jensen, en av de hardest rammede, hadde allerede bygget seg opp igjen til rikdom.
Holmestrand fortsatte å vokse, men branner forble en trussel. Flere store branner fulgte i byens historie, blant annet i 1774, 1795, 1849, 1863, 1883 og 1884. Likevel viste byens innbyggere en bemerkelsesverdig evne til å reise seg gang på gang.
Kilde: Byen under fjellet : Holmestrand 1752 – 10. november – 1952 : festskrift
